Ufeilbarlige Biffy Clyro

Deres nye album skulle egentlig vært utgitt i mai. Konserten på Sentrum Scene i november har blitt utsatt til neste høst. Bakgrunnen for disse endringene kjenner vi alle til. Men fatt mot. Nå er nemlig redningen her!


25 år har gått siden det skotske bandet Biffy Clyro startet sin karriere. Sakte, men sikkert fant de suksessoppskriften og fikk omsider et kommersielt gjennombrudd med sitt fjerde album, «Puzzle» (2007). Deres produksjon gjennom 2010-tallet gjort dem til et populært band. De har med andre ord blitt et såpass kjent navn at en introduksjon vil bli overflødig.

Å sette Biffy Clyro i alternativ rock-båsen blir i noen tilfeller urettferdig da de aktivt fletter inn flere ulike sjangre. Platens første låt er faktisk et godt eksempel på dette. «North of No South» er en balansert miks mellom velpolert pop og et dryss av det progressive. Særlig kommer det sistnevnte tydelig frem i spillet til bassist James Johnston.

«The Champ» er derimot noe helt, helt annet. Et minutts introduksjon med Simon Neils vokal kun akkompagnert av et piano - enn så lenge. Rett rundt hjørnet kommer så et symfoniorkester. Det instrumentale virker svært gjennomtenkt, noe som forhindrer at låten ender i det pompøse.

Hvis ikke «Tiny Indoor Fireworks» klatrer til topps på hitlistene, kan ingen andre av årets singler heller gjøre det. Ikke at låten på noen måte kan beskrives som et mesterverk. Det er bare det at den er grådig fengende. Blant annet er det vokalene til alle tre medlemmene som er med på å skape feelgood-stemningen.

Godlåtene sitter som vanlig tett, noe som bekrefter at Biffy Clyro er like rutinerte og kvalitetsbevisste som på deres andre plater. «End of» sniker seg buldrende inn med en illevarslende bass. Her for bandet vist at de kan lage usedvanlig mye leven og samtidig være melodiøse.

Albumet avslutter med to vidt forskjellige låter. «Opaque» er en delvis akustisk, men tvers igjennom vakker sang. Når det gjelder «Cop Syrup», kan man ikke kritisere dem for å ha lite variasjon i sin musikk. Den siste låten er bandet på sitt mest bråkete, men skifter totalt retning midtveis i sporet. Plutselig høres de ut som et symfoniorkester, før de med et voldsomt antiklimaks setter punktum.

Biffy Clyro er kanskje ikke musikk som vil fenge alle. Men det er selvsagt ikke smak og behag som er temaet her. Med sitt niende album kjører de igjen sitt eget løp og beviser nok en gang at de er ufeilbarlige i sitt fag.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Saken er Biffy!

(22.10.10) (Oslo/PULS): Det har ikke manglet på Norgesbesøk fra trioen Biffy Clyro siden slippet av "Only Revolutions" i fjor. I februar snudde de John Dee på hodet, og nå var turen kommet til Rockefeller.


Biffy Clyro: Blackened Sky

(10.05.02) Møt Biffy Clyro. Gjennomsnittsbandet. Dette er gode musikere, men vi har hørt det så altfor mange ganger tidligere. Biffy Clyro vil nok dessverre drukne i mengden av alle andre band som lager melodiøs rock for tiden.


Bildespesial: Tove Lo er «Nordens Madonna» - et fyrverkeri live!

(19.11.26) Tove Lo har det meste som pop-artist. Vår fotograf Per-Otto Oppi Christiansen var tilstede i Spektrum i går - så vi har bildene.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.