Nyskapende, men ujevnt fra Apoptygma Berzerk
Apoptygma Berzerk fra Sarpsborg ligger så avgjort ikke på latsiden. I år har de allerede sluppet to digitale samlere: «Faceless Fear» og «Disarm». Begge med undertittelen B-Sides & Rarities. Denne måneden foreligger det to fysiske utgivelser. For første gang er «Rocket Science» (2009) tilgjengelig på LP, både på turkis og rød vinyl. Helt nederst i denne platebunken finner vi omsider «Nein Danke!». Og her er det faktisk nytt materiale!
Stilskaper Stephan Groth har siden grunnleggelsen i 1989 vært gruppens frontfigur. Sammen med Jon Erik Marthinsen skapte de fremtidsrettet synth-pop. Stephans norske far var for øvrig Jan Groth, vokalisten i legendariske Aunt Mary. Debutalbumet «Soli Deo Gloria» (1993) holder faktisk mål den dag i dag. Fusjonen mellom EBM (electronic body music) og fengende 80-tallspop er fortsatt unektelig stilig.
Martinsen forlot imidlertid bandet allerede før den nevnte utgivelsen. De siste tretti årene har Apoptygma Berzerk hatt en rekke forskjellige medlemmer. Men gruppens avgjørende drivkraft har alltid vært med. Nemlig Stephan Groth. Siden 2010-tallet har de bestått av fire faste musikere. Ted Skogmann (trommer og gitar), Audun Stengel (gitar) og Jonas Groth (keyboards), Stephans yngre bror.
«Nein Danke» åpner med «Soma Coma». Denne pangstarten hadde garantert blitt en hitsingle på 80-tallet. Ikke at det låter gammelt, men denne låten kunne like gjerne vært signert Pet Shop Boys. Om det skulle være tvil, er dette et kompliment.
«Atom & Eve» står derimot på egne ben. Låten er kanskje litt corny til å begynne med, men det går heldigvis fort over. Fra den simple starten utvikler den seg til å låte intet mindre enn grandiost.
«A Battle for the Crown» er heller ikke ueffen. Særlig er den halvt dystre «Nearest» denne utgivelsen høydepunkt. En låt der refrenget nekter å forlate hodet. På godt og vondt, men mest godt.
Så ankommer vi remiksavdelingen. Og det er her den gode flyten går på et lite feilskjær: «Deep Red» (The Long Cut by Vile Electrodes). Originalen er forresten hentet fra andrealbumet «7» (1996). Om dette skal være en tolkning av filmusikken til den italienske skrekkfilmen ved samme navn, er det umulig å høre. Remiksen blir bare en skygge av originalen.
Drugwar remiksen av «A Battle for the Crown» blir dessverre både ensformig og repeterende. Igjen dukker «Atom & Eve» opp i en såkalt C-64 Version av Zone Tripper. Hva for no '? En Commodore 64-versjon i 2020? Akkurat den hører ikke hjemme noe sted.
Skuffelsen blir heldigvis endevendt med platens siste låt, «Jennifer Corvino». En pianodrevet instrumental med en grusomt nifs stemning. Om remiksene hadde blitt droppet, ville «Nein Danke!» vært en sterk femspors EP.
Del på Facebook | Del på Bluesky