Roskilde, gjennom Søgaards briller
Stemninga stiger mot bristepunktet, et samla publikum på den grønne scene brøler etter Ministry, og kort tid etter står Al Jourgensen og gjengen på scenen og dundrer løs med go-låter som "So What 3.0", "Jesus Built My Hotrod" og "Thieves". Ingen gammle hits ble glemt, og Ministry fikk velfortjent trampeklapp.
/ /
Ministry anno 1999 låter mer metal enn noen gang; med to gitarister, blytungt bass-spill og frontfigur Jourgensen selv på gitar på mange av ltene. Samplinger blir det liksom ikke så mye plass til i lydbildet lenger.
Lyden var likevel noe skurrete, en del av basslyden uteble til tider og mixinga bar preg av for mye diskant. Trass i dette, Ministry ga torsdag en rå, brutal og ekstatisk konsert. En pangstart for årets festival!
Etter et hektisk pappvin-maraton i leieren var det tid for Marilyn Manson, en av festivalens store ikoner. Aner ikke hvor mange tusen som beveget seg mot den grønne scene på en gang, i alle fall var det et sant helvete å komme seg fram foran scenen.
Så stiger endelig sceneteppet opp, publikum er fra seg av begeistring. Personlig er jeg ikke like imponert. En helt grei konsert, god lyd var det også men det låter bare så alt for snilt.
Skal dette liksom være det mest provoserende dagens musikkverden har å fremby?
I så fall sier dette ganske mye om hvor konservativt og besteborgerlig kulturen og samfunnet har blitt. Selv om vi fikk servert alle godbitene fra "Anti-Christ Superstar" og "Mechanical Animals", to relativt bra rocke-utgivelser, uteble alle sjokkerende elementer.
Glamrocken er tilbake, og den plager tydligvis vettet av den selvtilfredse, trangsynte høyrefløy i verden, men all reklame er god reklame - i alle fall ser det slik ut nr det gjelder de enorme salgstall Marilyn Manson har å vise til.
Så dukker Metallica opp på den orange scene, og åpner beinhardt med "Master Of Puppets". Wow! Jeg er i himmelen! Metallica spiller i tre timer det føles i hvert fall slik og vi får alt vi ønsker oss. "Seek And Destroy", "For Whom The Bell Tolls"...
Metallica hygga seg virkelig på scenen, og ga en vanvittig konsert de færreste vil glemme.
For å avrunde kvelden får jeg med meg Hallucinogen i techno-teltet; hard, ekstatisk og psykedelisk trance fra en av verdens ledende DJer. Hallucinogen imponerte enormt, og det gleder en gammel synther å se at så mye av den nyere trancen beveger seg stadig mer i retning Electronic Body Music (EBM.
Fredag var det på den hvite scene at ting skjedde, Jello Biafra og svenske Covenant, en fin blandig for en super formiddag. Jello Biafra, tidligere Dead Kennedys-vokalist gjør spoken word performance som utklasser selv Henry Rollins. Anarkisme på høyt niv, mye alvor om en verden der penger har inntatt rollen som Gud, men også en masse humor og sjarm. Jeg synes godt at fyren som sneik seg opp på sida av scenen skulle få lov til å brenne opp det norske flagget sitt. Verden trenger folk som provoserer, statistene trenger en syndebukk.
Den svenske synth-trioen Covenant ga en glimmrende konsert, det låt suggererende og drivende intenst med tunge beats og nydelige melodier. Publikum dansa og hoppa foran scenen og ga Covenant en varm velkomst de så avgjort fortjente.
Lørdag spilte norske Apoptygma Berzerk på den hvite scene og ga de utallige fans som hadde møtt fram en fantastisk konsert. De kjørte med to gitarister på scenen, men gitarlyden var tuna såpass ned at synthen og vokalen fortsatt sto i sentrum. Det ble en skikkelig best of-konsert, hvor låter som "Bitch", "Love Never Dies" og "Mourn" satte publikum i ekstase. Vokalist og Apoptygma-sjef Stefan Groth er i ferd med å erobre verden, nå er det USA som står for tur. (De har forresten et glimrende live-album ute.)
Med "Enjoy The Silence", en cover av Depeche Mode, avslutta Apotygma sin konsert og det var på tide å bevege seg mot den grønne scene igjen hvor The Creatures skulle spille. Gode gammle Susi varta opp med nye Creatures-låter og eldre Siouxie And The Banshees-godsaker. Alt i alt ble det en masse feet pop og melankolsk rock, flytende, svevende stemningsmusikk.
Mere 80-talls pop-rock ble det med Echo & The Bunnymen på den orange scene. En morsom konsert, temmelig rocka, og med en vokalist som var så stein at han stadig måtte avbryte mitt i låta for å le og komme med kryptiske meldinger til publikum...
Chemical Brothers avrunda natta med sin groovy, hardcore-funky breakbeat techno. Herlig og øredøvende lyd, perfekt å ta av til før man omsider kollapsa i teltet igjen.
Det er all grunn til å være svært fornøyd med årets Roskildefestival, selv om søndagen hadde så godt som ingenting å by på - annet enn sure, fyllesjuke festivaldeltagere. Værgudene var med oss, det fryktede gjørmehelvete uteble, isteden ble det skiftende skydekke og relativt mye stekende sol som gjorde teltene om til tyrkiske dampbadstuer.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.