havene: Nyansert og forfriskende jazz fra Bergen

Som en forførende vind fra vest kommer havene med sin debut-EP. «Vil være» er tjue minutter med pur spilleglede fra fire unge musikere.


De har alle studert ved Griegakademiet. Det er da med god grunn de kan si at de har over middels kunnskap om musikk. Studentene fant sammen før uteksamineringen, og har siden grunnleggelsen i 2016 gått under navnet havene (med liten h, vel å merke).

Ved første lytt på deres seks nye spor er det ikke fullt så lett å finne andre artister som ligner. De har antageligvis fått et snev av Miles Davis inn med morsmelka, men havene forsøker ikke å etterligne sine inspirasjonskilder. De låter ganske enkelt helt unike. Og det i seg selv er svært vanskelig å få til.

Kvartetten består av bassist Arne Toivo Fjose Sandberg, Martin Wright Thorsen på slagverk og saksofonist Jonas Flemsæter Hamre. Fra jazzlinjen finner vi dessuten Amalie Holt Kleive på vokal. Hennes særegne stemme på EP-ens åpningskutt, «Siste dør», er så fascinerende at man nesten går glipp av teksten. Noen ganger lønner det seg å høre en låt om igjen. Dette er jo rene poesien!

Ved stupet venter jeg
på noens redning.
de må nok skyndte seg
før vinden hjelper meg.

Få, enkle ord som forteller mye. Hver for seg er setningene alt annet enn triste. Men i sum er det ingen tvil om låtens handling. Den dystre teksten blir etter hvert varsomt bekledd av en dyp kontrabass. Og like rundt hjørnet venter det en eksplosiv prestasjon fra Hamre og hans saksofon.

Lydproduksjonen er også av ypperste merke. Matias Téllez har blant annet mikset Thorsens trommespill i «Feig» til å låte både luftig og kraftfullt. Ett minutt uti begynner låten å velge uforutsigbare veier. Fra jazzklubbens blå toner til elektronikaens skarpe rytmer.

«11» er EP-ens mest eksperimenterende låt. Det er noen snodige minutter dette her, altså. Men kjedelig blir det aldri. Selv om dette er relativt avansert musikk, får havene det til å låte lekende lett.

I beundringen av havenes brede kompetanse, glemmer man at dette er deres første utgivelse. De holder seg så vidt fast til jazzen, tar litt sjanser innimellom og krydrer det hele med elementer fra andre sjangere. En salig blanding, som det så fint heter.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hilma Nikolaisens jul

(10.12.25) Det peises på med kubjeller og klokkeklang og alt annet som hører jula til. Men dette er ingen vanlig juleplate.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.