Ogras: Keltiske gledesspredere fra Åndalsnes
Å lytte til de første tonene av «No Love in the City» er som å høre en ølboks bli åpnet. Takket være Ogras kom sommeren tidlig i år.
I 2009 fant fire festglade sjeler sammen og dannet Ogras. Året etter stakk de av med seieren i RaumaRocks talentkonkurranse. Dermed fikk de samme år opptre med sitt forrykende show på denne musikkfestivalen. Deres energiske musikk er som skreddersydd for hvilken som helst tilstelning.
Musikken deres er en blanding av irsk folkrock, litt punk og en del balkanske rytmer. Hvis trommisen i Metallica skulle slått seg sammen med Dexys Midnight Runners og Pogues, ville de kanskje klart å høres ut som Ogras.
Etter hvert som årene gikk opparbeidet de seg et godt rykte som et sikkert valg for enhver festival. I samme periode skulle bandet dessuten utvide besetningen med et par medlemmer. Det skulle likevel ta en stund før debutalbumet var å få kjøpt i platesjappene. «Compadre» (2018).
Det ser ut til at albumene deres skal komme tettere. For nå er allerede deres andre fullengder ute. Igjen er det duket for fest og moro.
Vorspielet sparkes i gang av det majestetiske tittelsporet. Vokalist Paul Richard Solåt med seg lytterne på den marsjerende allsangen. «Showmen’s Rest» hviler heller ikke akkurat på laurbæra. Man skulle nesten tro at trommeslager Filip Eidsvåg var blitt fleska opp på speedmetal. Han har i hvert fall stamina på linje med en hardrocker.
«Children of Dust» får vist fiolinist Aleksander Eidsvåg sitt brede spekter. Hans sukkersøte tilføyelser til de litt aggressive utrykket i låta er en svært fornøyelig affære. Dette er bare ett eksempel på bandets allsidighet. Sekstetten består av dyktige folk som faktisk tør å ta sjanser. Bare det i seg selv er beundringsverdig.
Videre får vi den herlige «The Mighty Atom». Her klatrer de opp til samme musikalske nivå som svenske Diablo Swing Orchestra. Sammen blander de to gruppene hver sin uvirkelige fusjon av ulike sjangere. Begge burde for lengst blitt kalt grenseløse stilskapere.
Albumets ende nås med «For Gloria». Denne mektige, men samtidig minimalistiske låta fremkaller gåsehuden. Ringen sluttes med de samme skarptrommene som åpnet platen. Rene nasjonalsangen, dette.
Gjengen i Ogras har all grunn til å være stolt av seg selv. Og er det noen som burde ha få æren av å gjenåpne sommerfestivalene. Ja, så må det være gledessprederne i Ogras. Hvem ellers?
Del på Facebook | Del på Bluesky