Revolusjon i The Dream Syndicate
Dette er så kult at jeg nesten går ut av mitt gode skinn.
Under ledelse av Steve Wynn har The Dream Syndicate holdt indie-fanen høyt i godt og vel en mannsalder. De fikk for alvor vind i seila samtidig som mange av deres samtidige kolleger gikk the americana way – Green On Red, Long Ryders, Uncle Tupelo m.fl. Fra sitt ståsted i Los Angeles valgte Steve Wynn å vandre langs en helt annen sti.
«Halloween» (1982) låter like rufsete og «sparsommelig» som Velvet Underground, mens de nærma seg middle of the road-rock i låter som «See That My Grave Is Kept Clean» (1988) og «Boston» (1986); i retning The Rainmakers’ monsterhit (i hvert fall i Norge) «Let My People Go-Go».
Åpningskuttet på «The Universe Inside» varer i drøyt 20 minutter - til tonene av bass, to elektriske gitarer og en trommemaskin som raskt for følge av live trommer. Vokalisten Steve Wynn legger seg inn i lydbildet, men ikke som sanger. Han resiterer, ikke ulikt måten Bob Dylan opptrer på i «Murder Most Foul». Skifter bandet akkorder i det hele tatt? Alt hviler på Mark Waltons bass-variasjoner over eget tema. Dette er helt fritt – og saksofonisten Marcus Tenney kan således gjøre nøyaktig som han vil.
Hvis du drar kjensel på dette opplegget, skal jeg lede deg i riktig retning: Til Miles Davis. Både «The Regulator» og «Dusting Off The Rust» er spilt inn etter samme mønster som «Bitches Brew».
Hvis du også syns det lukter David Bowie av dette, så er du nok en gang på rett spor. Tidvis kan det virke som om «Blackstar», der Bowie samarbeider med kvartetten til saksofonisten Donny MCaslin, er en slags mal for «The Universe Inside».
Vi får nye varianter av «John Coltrane Stereo Blues» og «The Days of Wine and Roses», mens albumet toner ut til hva som høres ut som intro-musikken til TV-serien «Homeland».
Ikke alle revolusjoner, heller ikke i musikken, er vellykka. Denne gangen endte omveltninga i pur velstand.
Del på Facebook | Del på Bluesky