«Look what we did to your song, man»

Vi visste at vi matte ha en slags tema-sang, en hovedsang på albumet. Erik Hillestad og undertegnede var co-produsenter av et album som den norske Nobelkomiteen ville at vi skulle lage. Den skulle være en del av feiringen av Nobels fredspris' 100 år.

Av Sigbjørn Nedland // 13.04.20

Sigbjørn Nedlands karriere som musikkjournalist strekker seg helt tilbake til 1970-tallet, da han sammen med Ivar Dyrhaug leda radioprogrammet "Pop Spesial" i NRK. Han fortsatte som programleder for "Pandorax Jukebox", før han avslutta sin karriere sammen med Arne Berg i "Jungeltelegrafen" i NRK P2. I appen NRK.radio kan du høre han fortelle om sine utallige møter med mange av verdens mest kjente popmusikere. Han har skrevet bok og et teaterstykke om om Bob Marley. Siden 1997 har han initiert og ledet en rekke kultur- og musikkprosjekter i Afrika, Asia og Midt-Østen, og han har produsert rundt 40 album med både norske og internasjonale artister. Han har også vært sentral i det europeiske radiosamarbeidet, bl.a. som leder av EBU World Music Workshop.

Heldigvis ble Erik og jeg fort enige om at vi bare hadde én mann vi kunne spørre. Han er en av mine største favoritter som låtskriver, og jeg hadde jobbet veldig tett med sangene hans. For Eriks selskap KKV hadde jeg nemlig produsert en CD med 14 av sangene hans, som jeg gjendiktet til norsk.

… I have never written anything on commission in my life. I can’t do that

Jeg visste at artisten og låtskriveren var positivt innstilt, for etter å ha hørt produksjonen min, skrev han brev der det blant annet stod: «This is the best collection of my songs that anyone has ever made». Det sier ikke så lite, for sangene hans har vært tolket av alle fra Janis Joplin til Frank Sinatra, og fra Johnny Cash til Elvis Presley. Derfor var den uttalelsen en stor oppreisning for både meg selv og artistene: Henning Kvitnes, Lynni Treekrem og Steinar Albrigtsen, etter at VG hadde gitt albumet 1 på terningen i sin anmeldelse …

Så derfor gikk jeg trøstig i gang med å kontakte Kris Kristofferson. Vi hadde møttes et par ganger, og jeg hadde fått nummeret hjem til han og kona Lisa på Maui, Hawai, så jeg ringte og la fram mitt ærend. «Im sorry», sa Kris, «I support your project 100%, but I have never written anything on commission in my life. I can’t do that”.

… it just came to me, and I thought that maybe this is the song

Så vi var like langt. Eller rettere sagt, vi var ikke kommet noen vei i det hele tatt, og stod litt rådville tilbake og klødde oss i hodet. Hva gjør vi nå? Det gikk nesten to uker, og vi var i tidsnød. Så ringte Kris meg en kveld: «Em-, I have this song ..aah… maybe you can use it for your project. I didn’t write it for that, but it just came to me, and I thought that maybe this is the song».

Så skjedde ting raskt. Jeg spurte om jeg kunne komme og møte ham og få sangen av ham. Det går fint, sa han «But I am in Prague, chasing vampires through the sewers here». Kris spilte en hovedrolle I filmen Blade II, som ble spilt inn i Praha. Jeg kom meg på et fly dit, og i en lenestol på hotellet sitt i Praha spilte og sang Kris «The Circle» for meg, og jeg tok den opp på en liten DAB-opptaker. Teksten fikk jeg på et håndskrevet ark, og han ga meg lov til å bruke sangen på platen.

Det var ingen ny «We Are The World». Første linje i teksten lyder: «Who killed this woman, this mother, this artist?». Sangen starter I Irak, der “smarte” amerikanske bomber I 1993 – autorisert av President Clinton - treffer huset til kunstner og museumsdirektør Layla Al-Attar og dreper henne og hele familien. Sangen ender i Argentina, med mødrene som går i protesttog på Plaza Major og forlanger å få vite hva som skjedde med deres sønner og ektemenn som forsvant …

Så begynner ting å skje fort: Jeg tar med meg det håndskrevne tekstarket, og innspillingen av sangen med Kris, til Afrika. Tanken er å gjøre noe helt annet med denne sangen enn hva som er vanlig musikalsk oppskrift for en Kristofferson-sang.

Nobody ever did anything like this to me before

I Dar Es Salaam i Tanzania har jeg på denne tiden fått opprettet det første digitale studioet i landet, Studio Marimba, og der spiller vi inn et akkompagnement til sangen (undertegnede synger en slags ledevokal), med afrikanske musikere, og også afrikanske instrumenter som Ilimba og ngoma (tommelfingerpiano og øst-afrikanske trommer), samt typisk afrikansk el-gitar i sokous-tradisjon. Min gode venn artisten Chiwoniso fra Zimbabwe synger en spontan-arrangert backingvokal.

Alt dette skjer uten at Kris Kristofferson aner noe om det. Vi lager en råmiks av opptakene, og jeg sender den over til Kris på Maui, Hawai: «Look what we did to your song, man!». Jeg må innrømme at det var ganske mye nerver mens vi ventet på respons. Den kom raskt, i form av en telefon fra Kris: «Nobody ever did anything like this to me before. But I like it!»

… I think you’d better come over and produce me!

Jeg puster lettet ut, og kommer raskt med spørsmålet mitt: «Kunne du tenke deg å legge på din egen vokal, munnspill og gitar på dette kompet?» Han tenker seg bare ganske kort om, og sier «Yes, I.m willing to do that» - og før jeg rekker å respondere på det, legger han til: «But I think you’d better come over and produce me!»

Det ble opptakten til det mine venner og familie kaller min «dagstur til Hawai». Jeg reiste 25 timer for å komme dit, var der nøyaktig 24 timer, og reiste over 30 timer for å komme hjem igjen. Men før det måtte jeg finne et studio. Det var det ikke flust av på Maui! Etter intens research fant jeg ut at det fantes et lite studio på øya: Hyperbolic Sound, drevet av lydteknikerne Dave Russell.

Jeg får tak i ham på telefon, og han er først helt avvisende. Men når jeg få forklart hva slags prosjekt det dreier seg om, og at det er Kris Kristofferson jeg skal gjøre opptak med, snur han og går med på å booke tid til oss. Men jeg må få overført de digitale flersporsopptakene fra Dar Es Salaam til en analog tape som passer til den eneste maskinen Russell har i sitt studio. Heldigvis finnes det én tilsvarende maskin i Norge.

Jeg møter Kris og Lisa Kristofferson utenfor den lille hytta som rommer studioet på Maui. Dave Russell forklarer meg at det er første gang han leier ut studioet til noen. «Dette er ikke noe kommersielt studio, forstår du», sier han. «Dette studioet eies av Walter Becker og Donald Fagen, som bruker det når de skal utvikle ny musikk til Steely Dan-plater. Det har aldri vært brukt av noen andre før nå».

Innspillingen går strålende, og snart er jeg på flyet hjemover: Maui til Los Angeles, så derfra via Amsterdam og hjem. Men dette skjer kun uker etter at to fly har flydd inn i World Trade Center i New York. Amerika er i post-9-11 -beredskap, og en stor båndrulll i håndbagasjen får ikke passere inn til LA uten å sendes gjennom røntgenapparatet – med stor risiko for at alt på båndet blir slettet…

To timer står jeg og krangler med Airport security. «Jeg kan rulle ut tapen for dere», sier jeg. «Dere kan få se at det ikke skjuler seg noe inni her!» . «It has to go through!», sier sikkerhetsvaktene. Det samme sier sjefen deres, da jeg forlanger å få snakke med ham. Det samme sier sjefen hans igjen. Til slutt finner jeg en som er høyt nok oppe i systemet til å ta en selvstendig avgjørelse, og jeg får opptakene velberget gjennom kontrollen. Puh!

Sangen til Kris og opptakene fra Dar Es Salaam blir til slutt til fire av sporene på Nobelpris-platen: En åpningsversjon av The Circle med fokus på Kris selv og Knut Reiersruds gitar, selve hovedversjonen med Kris og Chiwoniso, samt hele kompet fra Marimba Studio, pluss to låter til som springer ut av dette.

Sangen spenner over et bredt tematisk og geografisk område, men jeg føler på at Afrika skulle vært med. Derfor utfordrer jeg Chiwoniso til å bringe en afrikansk virkelighet inn i The Circle. Hun tar utfordringen på strak arm, og over det samme kompet som ble spilt inn i Tanzania lager hun tre nye vers med ny melodi. De handler om afrikanske barn og landminer, om barnesoldater, og om seksuell utnytting av barn. Ingen «We Are The World», ikke noe «smil til verden så smiler verden til deg», men en alvorlig sang om alvorlige problemer som alle som har med en Fredspris å gjøre må forholde seg til.

Samtidig får en annen dame på et annet kontinent en lignende utfordring av co-produsent Erik Hillestad: Peruanske Susana Baca lager sin søramerikanske versjon. Hun skriver teksten på spansk, og lager et helt annet musikalsk uttrykk. Én sang, fire versjoner, fire kontinenter, men ett budskap.

I’m happy with how it turned out. That’s how the song is now!

«Jeg gjorde egentlig en tabbe da jeg sang sangen for deg i Praha», sier Kris til meg. «Jeg hadde egentlig laget den med en litt annen struktur men du fikk med deg den versjonen jeg sang for deg, og baserte opptakene og arrangementene dine på den»., sier han med et skjevt smil. «But I’m happy with how it turned out. That’s how the song is now!».

Du finner også hele albumet på Spotify