Rocka bluesdame

Tøff dame synger tøff blues. Passer like godt i Clarksdale som på Notodden.


Rita Engedalen (f. 1971, Kongsberg) spiller så absolutt blues, men her er store doser gospel og rock. Den glitrende låta ”He Walked Away” kunne sklidd rett inn på enhver utgivelse fra gullalderen til Rolling Stones tidlig på 70-tallet.
Den følges av ”Sara’s Kitchen” – og da er vi langs Mississippis elvebredd. Strålende akustisk- og slidegitararbeid utført av Engedalen sjøl og Morten Omlid – mens selveste Knut Hem gjester på dobro.

Til daglig er hun bluesmisjonær, der hun reiser rundt med en mix av foredrag og konsert sammen med Margit Bakken. En time på skolebenken er å anbefale, om de nærmer seg en scene nær deg. Idéen stammer fra avdøde Kristin Berglund, og Bakken og Engedalen forvalter hennes arv på aldeles fortreffelig vis.

Hu fikser i det hele tatt det meste, også til et nakent pianokomp signert Runar Boyesen. Siden jeg akkurat har anbefalt John Hiatt, føles det naturlig å dra sammenlikninga i den retning, ikke minst i møte med ”Last Talk”.

Dette er så bra levert at jeg faktisk ikke gidder å leite etter noe å sette fingeren på.

RITA ENGEDALEN
Chapels and Bars
Bluestown Records/Diskos/Musikkoperatørene


Del på Facebook | Del på Bluesky

De tøffeste damene i bluesen er fortsatt tøffest

(04.08.23) De driver et unikt prosjekt, og nå dukes det for 20 års feiring av de aller tøffeste damene i bluesmusikken.


Rita Engedalen ut i hele verden

(07.11.22) Norsk bluesmiljø jublet da «Independent Blues Broadcasters Association» (IBBA) valgte ut Rita Engedalens nye utgivelse til månedens album i november. Det betyr at Ritas låter fra «Sun Will Come» vil få spilletid på 60 radiostasjoner i Storbritannia, Frankrike, New Zealand og USA den kommende måneden.


Fra Kongsberg - eller Mississippi?

(26.08.14) Kan norske jenter spille blues? Lytt til Kongsbergjenta Rita Engedalen.


Mye stygg sexisme i amerikansk rap?

(13.08.14) Nedenstående er opprinnelig ment som debattinnlegg i Klassekampen. Men der er innlegget refusert. Derfor, altså – her i min egen avis.


The Jayhawks garanterer for kvalitet

(15.09.26) Det er ikke veldig mange som utøver voksen-pop på så elegant vis som The Jayhawks.


Hiromi - pianist av en annen verden

(13.09.26) Hun kan få deg hekta på selve pianospillet. Det er noe nesten utenomjordisk over måten hun angriper instrumentet på.


Da The Band’s Band feira The Band

(10.09.26) En varmende hyggekveld for gamle kjente, både på og i salen. Men det skrangla litt for mye – oppe på scenen.


President er mann for sin hatt

(10.09.26) Plutselig er det r’n’b-takter. Og jazz. Og masse trommer. Beinharde, sjukt tekniske trommer som går rett inn i margen. Ei veldig behagelig skive.


With a bang on the ear!

(07.09.26) Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.