Rocka bluesdame

Tøff dame synger tøff blues. Passer like godt i Clarksdale som på Notodden.


Rita Engedalen (f. 1971, Kongsberg) spiller så absolutt blues, men her er store doser gospel og rock. Den glitrende låta ”He Walked Away” kunne sklidd rett inn på enhver utgivelse fra gullalderen til Rolling Stones tidlig på 70-tallet.
Den følges av ”Sara’s Kitchen” – og da er vi langs Mississippis elvebredd. Strålende akustisk- og slidegitararbeid utført av Engedalen sjøl og Morten Omlid – mens selveste Knut Hem gjester på dobro.

Til daglig er hun bluesmisjonær, der hun reiser rundt med en mix av foredrag og konsert sammen med Margit Bakken. En time på skolebenken er å anbefale, om de nærmer seg en scene nær deg. Idéen stammer fra avdøde Kristin Berglund, og Bakken og Engedalen forvalter hennes arv på aldeles fortreffelig vis.

Hu fikser i det hele tatt det meste, også til et nakent pianokomp signert Runar Boyesen. Siden jeg akkurat har anbefalt John Hiatt, føles det naturlig å dra sammenlikninga i den retning, ikke minst i møte med ”Last Talk”.

Dette er så bra levert at jeg faktisk ikke gidder å leite etter noe å sette fingeren på.

RITA ENGEDALEN
Chapels and Bars
Bluestown Records/Diskos/Musikkoperatørene


Del på Facebook | Del på Bluesky

De tøffeste damene i bluesen er fortsatt tøffest

(04.08.23) De driver et unikt prosjekt, og nå dukes det for 20 års feiring av de aller tøffeste damene i bluesmusikken.


Rita Engedalen ut i hele verden

(07.11.22) Norsk bluesmiljø jublet da «Independent Blues Broadcasters Association» (IBBA) valgte ut Rita Engedalens nye utgivelse til månedens album i november. Det betyr at Ritas låter fra «Sun Will Come» vil få spilletid på 60 radiostasjoner i Storbritannia, Frankrike, New Zealand og USA den kommende måneden.


Fra Kongsberg - eller Mississippi?

(26.08.14) Kan norske jenter spille blues? Lytt til Kongsbergjenta Rita Engedalen.


Mye stygg sexisme i amerikansk rap?

(13.08.14) Nedenstående er opprinnelig ment som debattinnlegg i Klassekampen. Men der er innlegget refusert. Derfor, altså – her i min egen avis.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.