Fra Kongsberg - eller Mississippi?

Kan norske jenter spille blues? Lytt til Kongsbergjenta Rita Engedalen.


Mange har lånt henne øre for lengst; hun mottok Spellemannprisen i 2006. Men likevel har alt for få oppdaga henne!

«My Mother’s Blues» er hennes femte album på 10 år, og hun står stadig støere – både som låtskriver og vokalist. Hun har signert samtlige låter, med unntak av Kris Kristoffersens nydelige sang til Janis Joplin, «Epitaph (Black and Blue)».

Sjanger? Blues, selvfølgelig. Men også store doser gospel og country. Roots, som det het en gang for mange år siden. Engedalen og hennes faste band BackboneMorten Omlid (gitar), Jens Haugen (bass) og Eskil Aasland (trommer) – takler alt like suverent. Tradisjonsbundet, men likevel fräscht. Og ja – Morten Omlid har sin helt spesielle røst blant landets mange glitrende gitarister.

Som vokalist, er Engedalen røff. Forsøk deg på «The Hill» - og du skal se at du plutselig tar deg i å tro at det er Marianne Faithfull som synger! Og sånne flotte tekster som hun skriver, som om hun var født og oppvokst i Mississippi - with a glass of bourbon in her hand!

RITA ENGEDALEN
My Mother’s Blues
Bluestown Records


Del på Facebook | Del på Bluesky

De tøffeste damene i bluesen er fortsatt tøffest

(04.08.23) De driver et unikt prosjekt, og nå dukes det for 20 års feiring av de aller tøffeste damene i bluesmusikken.


Rita Engedalen ut i hele verden

(07.11.22) Norsk bluesmiljø jublet da «Independent Blues Broadcasters Association» (IBBA) valgte ut Rita Engedalens nye utgivelse til månedens album i november. Det betyr at Ritas låter fra «Sun Will Come» vil få spilletid på 60 radiostasjoner i Storbritannia, Frankrike, New Zealand og USA den kommende måneden.


Mye stygg sexisme i amerikansk rap?

(13.08.14) Nedenstående er opprinnelig ment som debattinnlegg i Klassekampen. Men der er innlegget refusert. Derfor, altså – her i min egen avis.


Rocka bluesdame

(26.08.11) Tøff dame synger tøff blues. Passer like godt i Clarksdale som på Notodden.


Solid metalkveld - toppet av Paradise Lost

(18.02.26) Paradise Lost kom til Oslo for å spille, og de rev ned huset med stil.


Heidundrande tøft fra Rozario

(18.02.26) Imponerende vokal, fete riff, perfekt tromming, drivende låter med gode tekster. Rozaria i et nøtteskall.


CC Cowboys – et slags perpetuum mobile

(16.02.26) Er CC Cowboys stadig et relevant band? Ja – Magnus Grønneberg & Co har en bemerkelsesverdig stayerevne.


Solgløtt fra Marte Eberson

(15.02.26) Akkurat idet januar går over i februar, når mørket fortsatt er tungt, men likevel bærer i seg en stripe av lys og håp, da slipper Marte Eberson albumet «Lights From the Ocean». Hun byr oss opp til dans i havets rytmer: bølgende og bevegelige, i stadig veksling mellom ro og uro, lys og mørke.


Hva fant Morten Abel i arkivet sitt?

(14.02.26) På engelsk igjen, og en liten dæsj arabisk sang og resitasjon. Holder en av norsk popmusikks aller flinkeste melodisnekkere koken?


Veldig amerikansk, super skotsk indie

(11.02.26) Gitaren som bærebjelke, historien i sentrum og en vokal som sprekker akkurat nok til at du tror på den.