Fra Kongsberg - eller Mississippi?

Kan norske jenter spille blues? Lytt til Kongsbergjenta Rita Engedalen.


Mange har lånt henne øre for lengst; hun mottok Spellemannprisen i 2006. Men likevel har alt for få oppdaga henne!

«My Mother’s Blues» er hennes femte album på 10 år, og hun står stadig støere – både som låtskriver og vokalist. Hun har signert samtlige låter, med unntak av Kris Kristoffersens nydelige sang til Janis Joplin, «Epitaph (Black and Blue)».

Sjanger? Blues, selvfølgelig. Men også store doser gospel og country. Roots, som det het en gang for mange år siden. Engedalen og hennes faste band BackboneMorten Omlid (gitar), Jens Haugen (bass) og Eskil Aasland (trommer) – takler alt like suverent. Tradisjonsbundet, men likevel fräscht. Og ja – Morten Omlid har sin helt spesielle røst blant landets mange glitrende gitarister.

Som vokalist, er Engedalen røff. Forsøk deg på «The Hill» - og du skal se at du plutselig tar deg i å tro at det er Marianne Faithfull som synger! Og sånne flotte tekster som hun skriver, som om hun var født og oppvokst i Mississippi - with a glass of bourbon in her hand!

RITA ENGEDALEN
My Mother’s Blues
Bluestown Records


Del på Facebook | Del på Bluesky

De tøffeste damene i bluesen er fortsatt tøffest

(04.08.23) De driver et unikt prosjekt, og nå dukes det for 20 års feiring av de aller tøffeste damene i bluesmusikken.


Rita Engedalen ut i hele verden

(07.11.22) Norsk bluesmiljø jublet da «Independent Blues Broadcasters Association» (IBBA) valgte ut Rita Engedalens nye utgivelse til månedens album i november. Det betyr at Ritas låter fra «Sun Will Come» vil få spilletid på 60 radiostasjoner i Storbritannia, Frankrike, New Zealand og USA den kommende måneden.


Mye stygg sexisme i amerikansk rap?

(13.08.14) Nedenstående er opprinnelig ment som debattinnlegg i Klassekampen. Men der er innlegget refusert. Derfor, altså – her i min egen avis.


Rocka bluesdame

(26.08.11) Tøff dame synger tøff blues. Passer like godt i Clarksdale som på Notodden.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.