Fra Kongsberg - eller Mississippi?

Kan norske jenter spille blues? Lytt til Kongsbergjenta Rita Engedalen.


Mange har lånt henne øre for lengst; hun mottok Spellemannprisen i 2006. Men likevel har alt for få oppdaga henne!

«My Mother’s Blues» er hennes femte album på 10 år, og hun står stadig støere – både som låtskriver og vokalist. Hun har signert samtlige låter, med unntak av Kris Kristoffersens nydelige sang til Janis Joplin, «Epitaph (Black and Blue)».

Sjanger? Blues, selvfølgelig. Men også store doser gospel og country. Roots, som det het en gang for mange år siden. Engedalen og hennes faste band BackboneMorten Omlid (gitar), Jens Haugen (bass) og Eskil Aasland (trommer) – takler alt like suverent. Tradisjonsbundet, men likevel fräscht. Og ja – Morten Omlid har sin helt spesielle røst blant landets mange glitrende gitarister.

Som vokalist, er Engedalen røff. Forsøk deg på «The Hill» - og du skal se at du plutselig tar deg i å tro at det er Marianne Faithfull som synger! Og sånne flotte tekster som hun skriver, som om hun var født og oppvokst i Mississippi - with a glass of bourbon in her hand!

RITA ENGEDALEN
My Mother’s Blues
Bluestown Records


Del på Facebook | Del på Bluesky

De tøffeste damene i bluesen er fortsatt tøffest

(04.08.23) De driver et unikt prosjekt, og nå dukes det for 20 års feiring av de aller tøffeste damene i bluesmusikken.


Rita Engedalen ut i hele verden

(07.11.22) Norsk bluesmiljø jublet da «Independent Blues Broadcasters Association» (IBBA) valgte ut Rita Engedalens nye utgivelse til månedens album i november. Det betyr at Ritas låter fra «Sun Will Come» vil få spilletid på 60 radiostasjoner i Storbritannia, Frankrike, New Zealand og USA den kommende måneden.


Mye stygg sexisme i amerikansk rap?

(13.08.14) Nedenstående er opprinnelig ment som debattinnlegg i Klassekampen. Men der er innlegget refusert. Derfor, altså – her i min egen avis.


Rocka bluesdame

(26.08.11) Tøff dame synger tøff blues. Passer like godt i Clarksdale som på Notodden.


The Jayhawks garanterer for kvalitet

(15.09.26) Det er ikke veldig mange som utøver voksen-pop på så elegant vis som The Jayhawks.


Hiromi - pianist av en annen verden

(13.09.26) Hun kan få deg hekta på selve pianospillet. Det er noe nesten utenomjordisk over måten hun angriper instrumentet på.


Da The Band’s Band feira The Band

(10.09.26) En varmende hyggekveld for gamle kjente, både på og i salen. Men det skrangla litt for mye – oppe på scenen.


President er mann for sin hatt

(10.09.26) Plutselig er det r’n’b-takter. Og jazz. Og masse trommer. Beinharde, sjukt tekniske trommer som går rett inn i margen. Ei veldig behagelig skive.


With a bang on the ear!

(07.09.26) Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.