Frida Ånnevik liker seg best motstrøms
På sitt tredje album befester hun sin posisjon som en original - både som komponist og sanger.
Hun har nærmest blitt sin egen sjanger. Debuten i 2010, «Synlige hjerteslag», var tilnærma vise-pop, mens hun med oppfølgeren «Ville Ord» (2013) gikk hakket mer i retning et mer reinskåret pop-uttrykk. Sjangermessig ligger «Her bor» et sted midt i mellom. Frida Ånnevik blander seg altså ikke inn i den strømmen av unge kvinner i norsk popmusikk som praktiserer en eller annen form for elektronika.
Hun skriver fine tekster som jevnt over handler om det dagligdagse, og framfører dem på en dialekt som faller naturlig for henne: Et sted mellom Hamar og Oslo. Tjukke l’er og sjøl, ikke selv. Det fungerer ypperlig.
Melodiene hennes er veldig fine, og produksjonen styrer hun sjøl i havn, i samarbeid med Kåre Chr. Vestrheim. De ser ut til å ha en flott kjemi, og gjør det hele enkelt. Låtene står godt på egenhånd, uten hjelp av teknologisk stash.
Skal jeg trekke noe av betydning, må det bli cover-versjonen av «Storbynatt». Originalen fins på legendariske «På stengrunn» fra 1973, der Lars Klevstrand tonesatte dette fantastiske diktet av Rudolf Nilsen. I sannhet storbypoesi av ypperste klasse! Ånnevik presenterer den i meget nedstrippa utgave, og jeg har en følelse av at den som skal overgå originalen må komme opp med en rå rock-versjon. Jeg tror låta kunne kledd et «Born in the U.S.A.»-arrangement, men noe sånt kunne naturligvis ikke fått plass i Ånneviks musikalske univers.
Frida Ånnevik våger å være «umoderne». Det vitner om sjøltillit, og det vinner hun stort på.
FRIDA ÅNNEVIK
Her bor
Grappa
Del på Facebook | Del på Bluesky