Tradisjonelt, men nytt

Sjumilssteg, for et band alt for få har hørt om.


Cosmic Twang er et Osloband som spiller tradisjonell, amerikansk rock. Bare egenkomponerte låter, og stilmessig viker de ikke fra debutformelen. Det gledelige er at de gjør alt så veldig mye bedre i andre forsøk!

Spesielt er det vokale påtagelig forbedra. Om det skyldes «teknikaliteter», eller om Roy Hansen ganske enkelt har blitt bedre til å synge – se det, veit jeg ingenting om. Det viktige er at det låter riktig så bra.

Hvor mange band fins det i Norge i denne sjangeren, som skriver egne låter? Ikke veldig mange. Det stiller ganske sikkert Cosmic Twang overfor booking-problemer. Er det kanskje sånn, at dette eldre publikumet foretrekker kjente og kjære låter – ikke noe helt nytt, men sanger som likevel låter som Free, Clapton, Doors etc.? Riffbasert bluesrock? Jeg har ikke svaret.

Det jeg skal fram til, er at dette bandet spiller denne typen musikk godt som noen. Umoderne? Ganske sikkert – men det bryr jeg meg faktisk ingen verdens ting om. Tvert imot er det godt at noen holder tradisjonen ved like. Det er tross alt denne musikken som fulgte en hel generasjon gjennom ’60- og ’70-tallet.

COSMIC TWANG
Restless
www.cosmictwang.com


Del på Facebook | Del på Bluesky

Cosmic Twang: Long Way From Here

(20.05.12) Kraftfullt, riffbasert, progressivt, tungt.


Komplett galskap forkledt som J-Pop

(13.08.26) Dette er nok noe av det rareste jeg har hørt på et par tiår. Jeg hører elementer av det jeg antar er J-Pop, men det aller meste minner om en schizofren blanding av alt jeg har hørt av skiver og konserter de siste to årene.


Cortex-klimaks med Nels Cline!

(13.08.26) Det så lenge ut til å skjære seg, men så kom han likevel – Nels Cline! Og hvorfor ikke, når Wilco så allikevel befinner seg i området rundt Tøyenparken?


… og nå med Johan Lindström!

(13.08.26) ”For jazza til en rockfestival, for rocka til en jazzfestival”, mente Gard Nilssen – og henviste til en ganske gjengs oppfatning av bandets musikk. Jeg velger å kalle dette allværsmusikk – like passende på både rock- og jazzfestivaler.


Onsdag på Øya - mye mer enn The Cure

(13.08.26) Mye handlet naturlig nok om The Cures høymesse og slagerparade i Amfiet på Øyafestivalens første dag. Det var imidlertid også mye annet fint hvor franske Oklou nok gjorde mest inntrykk på denne anmelderen med sin følsomme, futuristiske electropop. Dove Ellis og Amyl and The Sniffers leverte også gode sett, og Fuzzycat Organ Quartet viste lovende takter.


Er det svartmetall? Jeg aner ikke.

(12.08.26) Hvordan jeg havnet på dette bandet er jeg litt usikker på. Introen på første låta er som en galskapens sammensurium av The God Machine og Led Zeppelin, før det raser ut i beinhard goth-doom. Eller noe sånt.


Tord Gustavsens superkvartett

(12.08.26) Som hånd i hanske. Hvem kunne passe bedre inn som fjerdemann i Tord Gustavsen Trio, enn Arve Henriksen?