Maria Anonymena

Mye har vært sagt om Maria Mena, men tilbakeholden har hun vel sjeldent blitt kalt. Artisten som er kjent for å nærmest publisere dagboken sin i plateform, og som helt konsekvent spiller på personlige tekster og sanger om seg selv skuffet i så måte på Norwegian Wood.


Maria Mena / /


Maria Mena entrer scenen og begynner sporenstreks på You´re the only one, noe som bringer minner om katastrofeopptredenen på Letterman i 2004. Med mindre nervøsitet enn den gang kommer hun seg helt greit igjennom, men mangler tilstedeværelse, noe som preger resten av konserten.

Med seg har hun ett band bestående av 2 synthister, bass, guitar og trommer. Bassisten spiller riktignok også synth på enkelte låter, uten at man forstår helt hvorfor. Lyden er på sitt beste helt grei.

Gamle klassiskere som Fragile fungerer på ett vis, men mangler innlevelse. Kveldens klare høydepunkt er i min mening ”Just hold me”, mens ”Fuck You” blir bare klein og er trolig konsertens lavpunkt.

Det var en helt grei levering fra Mena denne kvelden. Vokalmessig var det tidvis veldig bra, men oftest midt på treét.

Jeg mistenker at de som allerede var fans hadde en relativ årleit opplevelse, mens andre tok seg en ventepils og gjorde nettopp det.

Det kan virke som om Maria Mena selv forstod at mange av publikummerne i kveld ventet på Rod Stewart, og det ble aldri det store publikumsfrieriet. Publikum virket ikke
uinteressert, men ikke helt engasjerte heller, mye på samme måte som artisten selv.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Maria Mena: Viktoria

(06.10.11) Maria Menas siste album er kalt ”Viktoria”. Viktoria er også Marias mellomnavn. Aner vi en ytterligere personliggjøring og et mer privat preg av musikkbudskapet?


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.