Maria Mena: Viktoria

Maria Menas siste album er kalt ”Viktoria”. Viktoria er også Marias mellomnavn. Aner vi en ytterligere personliggjøring og et mer privat preg av musikkbudskapet?


Maria Mena har etter hvert blitt en norsk popskatt, med sine personlige og dype selvforfattede tekster kombinert sammen med sin utrolige vakre og sarte stemme.
Hele 5 flotte album har hun nå gitt ut siden debuten i 2002.

Maria Mena er siste tiden blitt et symbol på styrke og gjennoppreiselse etter tunge tider. Albumet ”Viktoria” gir meg bekreftelse på akkurat dette, ”Viktoria” har et tilgivende budskap over seg.

Så sårt, melankolsk og samtidig livgivende. Men akk så vakkert og melodiøst det hele gjøres. Med sine halvtoner og dype og reflekterte tekster får stemmen hennes meg til å stanse helt opp og bare høre.

”Viktoria” er et album som krever hele deg, og jeg undres over om det hele kan bli for vakkert og for melodiøst. Er ”Viktoria” for mektig?

Men albumet byr ikke bare på innholdsrike og tunge ballader. Sporene ”I Took My By Suprise” og ”This To Shall Pass” setter farten opp på albumet med kvikke takter og løpende lyrikk.
Videre kommer radiosingelen og hiten ”Homless” og bærer det hele videre til hun avslutter det hele med et drønn av en låt ”Am I Sopoused To Apoligize?”.

”Viktoria” er et dramatisk og sprudlende melankolsk album, servert av Maria Mena som vi liker og kjenner henne.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Mastodon leverer fra øverste hylle

(06.11.21) Haster du gjennom dette dobbeltalbumet, så går du egentlig glipp av hele greia.


Maria Anonymena

(17.06.13) Mye har vært sagt om Maria Mena, men tilbakeholden har hun vel sjeldent blitt kalt. Artisten som er kjent for å nærmest publisere dagboken sin i plateform, og som helt konsekvent spiller på personlige tekster og sanger om seg selv skuffet i så måte på Norwegian Wood.


Slayer: Leie av seg selv

(28.11.08) (Oslo/PULS): Slayer fortsetter med sitt korstog "The Unholy Alliance" annenhvert år. Slipknot målte krefter med Slayer i 2004, mens In Flames knuste thrashlegendene i 2006 og i år gikk Trivium av med seieren. Slayer i 2008 fremstår som et band som er drit lei. Kanskje aller mest av seg selv.


Storslagent Gnars Barkley, men timingen skurrer

(07.03.26) Det er få som egentlig har gått og ventet på en gjenforening av Gnarls Barkley, men likevel er duoen bak monsterhiten «Crazy» tilbake med ny musikk nå i 2026 - nesten som om tiden plutselig er skrudd 20 år tilbake.


Can-can, kjærlighet, Sondre Lerche og coverlåter på steroider!

(06.03.26) Når teppet går opp på Chateau Neuf (for andre gang), er det som å tre inn i et Paris som aldri helt har eksistert, men som vi alle likevel kjenner igjen. (Vi så jo alle filmen på kino i 2001.) Rødt fløyel, fjær, glitrende korsetter og en scenografi som ikke bare antyder dekadanse, men nærmest kaster den i fanget på publikum. "Moulin Rouge! The Musical" er ikke en forestilling som nøyer seg med et dryss glitter. Her kommer hele konfettikanonen!


Kristi Brud - en opplevelse i levende live

(05.03.26) De er gode på plate. Men Kristi Brud på scenen er så mye mer - så mye mer, av alt.


Gluecifer - aldri har de vært bedre

(02.03.26) Allsangen ljomer. Biff trenger knapt synge sjøl. Energien på scena gjør at bandet stråler, og det smitter over. Noen konsertkvelder er bedre enn andre – dette var en av dem.


Levi Henriksen elsker Sverige

(02.03.26) Et helt album om Sverige? Ikke så rart, egentlig. Handlinga i Levis romaner er jo ofte lagt til Skogli, ei lita bygd utafor Kongsvinger som egentlig heter Granli. Derfra er veien kort til svenskegrensa – bare 3 mil, faktisk.


Bøye seg i støvet for Pil & Bue

(28.02.26) Pil & Bue. Hammerfest & Alta. Trommer & gitar. Følelser & kontraster.