Roskildefestivalen 2012: Yelawolf

Å være rapper på Roskildefestivalen er en utakknemlig jobb, men det måtte en rapper til for at vi skulle få se årets første stagedive i Cosmopol – Roskildefestivalens selverklærte hiphopscene. Yelawolf ulte låtene sine utover publikum med entusiasme.


Yelawolf / /


Før Yelawolf gikk på scenen i Cosmopolteltet hadde de fått se Royce Da 5’9’’ og DJ Typhoon, så det var ingen tvil om at søndagen var rappernes ettermiddag på Roskildefestivalen. I tillegg spilte Big K.R.I.T. like etter Yelawolf, noe som må sies å fylle behovet til eventuelle hiphopinteresserte festivaldeltakere.

Dessverre for Yelawolfs åpning hadde nesten alle stukket etter en rævva Royce 5’9’’-gig. Som Asbjørn Bakke i Aftenposten skrev om Royce 5’9’’: ”Gatetøff rapper som har samarbeidet med Eminem og Dr. Dre. Kult på plate." …men altså ikke live. Nok om Royce. DJen følte seg frem på publikum ved å forsøke å dra i gang allsang med låter av Johnny Cash, Eminem og Dr. Dre mellom Yelas egne greier. Yelawolf selv flekket ikke tenner, men gliste stort mellom låtene, han var åpenbart fornøyd med den oransje mottakelsen.

Cosmopol var kort tid etter Yelawolfs inntreden nesten helt fullt, og den amerikanske sørstatsrapperen sørget for god kok fra første stund. Låter som ”Let’s roll”, ”Daddy’s lambo” og ”Pop the trunk” fikk høyrearmene til Cosmopol-publikummerne til å bevege seg unisont opp og ned; ofte et tegn på at du har lykkes med det du prøver på som rapper. Disse låtene tror vi egentlig er ment for lowridercruising, men de funket greit på festival også.

”…how many people in here smoke weed?” ulte Yelawolf til øredøvende respons fra Cosmopol. Han spurte også hvor mange som røyker crystal meth til overraskende positive tilbakemeldinger fra en gjeng på ti-tolv dansker til høyre i salen. Som alle skjønte, var det på tide å gjøre en hesblesende utblåsning av ”Marijuana” fra 2010-skiva Trunk Muzik 0-60.

Etter en halvtimes tid måtte Puls’ utsendte stikke og pakke ned teltene sine, og mistet derfor både siste del av konserten, som inneholdt både stagediving og flere låter fra den nye skiva Radioactive. Yelawolf klarte å håndtere en tøff crowd, og vi ser ham forhåpentligvis igjen sammen med Big K.R.I.T. snart. snart.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Roskildefestivalen 2012: Björk

(09.07.12) Årets siste konsert var lenge et stort usikkerhetsmoment. Björk skal lenge ha vurdert å avlyse på grunn av en stemmebåndsbetennelse, men kom til Orange Scene med oransje parykk på festivalens siste dag for å holde The Orange Feeling gående.


Roskildefestivalen 2012: Amadou et Mariam

(09.07.12) Amadou Bagayoko og Mariam Doumbia har særegenheten som kreves for å skape en mangfoldig festival. På Orange Scene fikk vi søndag kveld et gjensyn med det blinde musikerekteparet, som syntes å ha det ekstremt morsomt på scenen.


Roskildefestivalen 2012: Dr. John and the Lower 911 featuring John Cleary

(08.07.12) Søndag formiddag fikk de heldige fremmøtte oppleve voodoomagi og heksekunster fra heksedoktoren Dr. John på Arena. Vi ble for en stakket stund tatt med til New Orleans, og er det noen som fremstår som sjef på Festivalplassen, så er det Dr. John.


Roskildefestivalen 2012: Bruce Springsteen and the E Street Band

(08.07.12) Alt vi i Puls tidligere har meldt om folkehav på Roskildefestivalen må omdefineres; et enormt antall mennesker hadde tatt veien til Orange Scene lørdag kveld. The Boss leverte varene med både nye låter og klassikere.


Roskildefestivalen 2012: The Roots

(08.07.12) The Roots kom til Orange Scene, men det var kanskje litt for tidlig på dagen, selv med en trommisstjerne som Questlove og en god utgivelse med Undun nylig. Mange coverlåter og et voldsomt publikumsfrieri til tross – The Roots nådde ikke opp til toppen av treet.


Roskildefestivalen 2012: Jack White

(07.07.12) Mot slutten av Jack Whites konsert på Orange Scene trodde nok mange at de var på fotballkamp – maken til allsang har vi ikke hørt noe sted utenfor Ukraina og Polen i sommer.


Roskildefestivalen 2012: Hank3

(07.07.12) Hank 3, eller Hank Williams III, leverte et forrykende show med en time whiskeymarinert outlaw punk n’ country. Plutselig dukket sideprosjektet og doom thrash metal-bandet Assjack opp på scenen og sjokkerte publikum, og det var ikke akkurat den hellige treenighet som åpenbarte seg på Odeon.


Roskildefestivalen 2012: Janelle Monae

(06.07.12) Janelle Monae har markert seg stort i motebildet i år, og i musikkverdenen er hun fra nå av kjent for å være en av de få som har fått muligheten til å spille på Roskildefestivalen to år på rad. Fjorårets konsert skal ha vært en av de klart beste, og publikum gledet seg stort til å se henne igjen.


Roskildefestivalen 2012: The Cure

(06.07.12) Legendene i The Cure viste seg å være en av tidenes festivalopplevelser, og de holdt det gående i over tre timer. Dette var en konsert som kan vise seg å være et høydepunkt, uansett når publikum valgte å komme.


Roskildefestivalen 2012: The Shins

(06.07.12) Det ble en sprikende åpning av Arena fra James Mercer og resten av The Shins. Vi fikk både nedturer og høydepunkter på festivalens første dag.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.