Opeth: Heritage
Det er tre år siden metall-gudene i Opeth ga ut sitt forrige album, "Watershed". Den lenge etterlengtede oppfølgeren, "Heritage", er endelig i butikkene. Den kommer til å skuffe mange tusen fans, men også skape en helt ny fanskare samt åpne for nye muligheter for det svenske bandet. Først og fremst må jeg si at jeg har hørt på Opeth siden jeg begynte å bry meg om musikk, og at jeg mener "Blackwater Park", "Ghost Reveries" og "Watershed" er noen av de beste utgivelsene innenfor metallsjangeren noensinne. Det er derfor skuffende å måtte konkludere med at deres siste album rett og slett er ganske kjedelig.
Jeg hadde store forhåpninger til plata, men allerede introsporet skuffer. Ikke bare er det uoriginalt, det er Jan Johansson i revidert utgave. "The Devil’s Orchard" har en del bra partier, men viser også hvor desperat Mikael prøver å skyve bandet inn i 70-tallsprogen. Til og med lyden har de fått til å virke gammeldags. De prøver rett og slett for hardt å være noe de ikke er. Opeth er et death metal-band med progressive influenser! Og det er ikke noe jeg sier fordi jeg er Opeth-tilhenger, men fordi det er der Mikael klarer å briljere – når det går fort i svingene mellom hardt og mykt og det musikalske landskapet strekker seg over til å bli et voldsomt kunstverk, lik et maleri som overvelder deg med sin voldsomme estetikk og vrede.
Den første bra låta er "I Feel the Dark". Allerede introgitaren gjenspeiler Mikael sin spesielle måte å skrive riff på, og låta bygger seg vakkert opp, samtidig som det er et voldsomt driv. Man kan tydelig høre at bassist Mendez har fått mer spillerom etter sjangerbyttet, noe bandet nyter godt av. Den andre bra låta er "Folklore", som er veldig behagelig og etter hvert fengende. Mange fine detaljer og bra bass. Vokalen sitter ikke helt, noe som er et stort minus ved plata. Vokalen er ikke engasjert, det virker som han bare tar vokalen som en jobb og fokuserer mest på det instrumentale. Omtrent midt i sangen stopper alt opp og pianoet spiller alene, etter hvert kommer bassen og trommene inn, men stopper igjen etter bare noen sekunder, helt uten videre. Der det kunne kommet en solo og der det er potensiale til å bygge opp, bryter de helt fullstendig opp, og starter på et nytt parti, noe som gjør at jeg føler at albumet er ukomplett. Outroen på låta er for øvrig noe av det kuleste på hele skiva.
I den behagelige låta "Nepenthe" hører man at Axenrot og Mendez har kreative friheter i låtskrivingsprosessen. Hele låta blir likevel for tilfeldig satt sammen. Kanskje prog, men ikke dynamisk nok. Det er gjennomgående for plata. Den fungerer best som bakgrunnsmusikk. Den har ikke noe preg å sette, noen sterke karakteristikker. Det er ikke noe gnist, som om de gikk i studio med en innstilling om bare å gjøre ting annerledes enn de har gjort tidligere. Det er lite flyt i overgangene, og det stopper alt for ofte opp. Den fantastiske måten Åkerfeldt kunne få slutten i en 13-minutterssang til å henge sammen med starten og alt i midten, er fullstendig borte.
Svake tekster og uinspirert vokal
Mikael har selv sagt at han ikke er noen tekstforfatter, og han innrømmer at tekstene hans er dårlige, men på denne skiva er de enda dårligere enn tidligere. På "Ghost Reveries" har det vært en del kule tekster, men på denne skiva bommer han på det meste. Det blir mange klisjeer og meningsløse skildringer av den typen man tidlig lærer å luke bort når man skriver dikt, tekster og bøker. Dessuten er vokalen uinspirert og ikke særlig god. Han legger vekt på feil punkter i setningene, noe som gjør at det høres uferdig og amatøraktig ut.
Når man hører gjennom plata for tredje gang får man likevel dette inntrykket av stålkontroll. Mikael er en ekstremt god musiker og låtskriver, og disse øyeblikkene som for eksempel overgangen fra "The Devil’s Orchard" til "I Feel the Dark", er det som trekker albumet opp. Rett og slett Åkerfeldt sin genialitet. Han har bare valgt feil sjanger for bandet, eller så må de bygge opp ferdighetene sine innenfor sjangeren. Dette holder ikke mål for et av verdens beste band. "Famine" har stort potensiale og viser at de kan komme tilbake med et mesterverk senere.
Kanskje de bare er lei av "metall"-stempelet. Men nei, det går da ikke an at det er grunnen. Åkerfeldt sa selv at de følte de ikke hadde mer å gi til metall-sjangeren. Uansett funker ikke dette, og det kommer til å ta år å finpusse en så avansert sjanger. Den finpussingen i progresssiv death metal-sjangeren tok mer eller mindre 5 år for bandet når de startet opp i 1990. Allikevel skal det sies at når man ikke hører nøye etter og da logisk nok ikke får med seg teksten og alle overgangene, så er plata utrolig behagelig å høre på, og for hver gang man hører på den blir den litt bedre enn forrige gang.
Del på Facebook | Del på Bluesky