Anthrax: Worship Music

Anthrax er tilbake etter mange års stillhet og endelig er også Belladonna i sjefsstolen igjen. Undertegnede har klassikeren ”Among The Living” som en av mine favoritter, og var så heldig å oppleve Iron Maiden (No Prayer For The Dying-tour) + Anthrax (Persistence Of Time) i Drammenshallen en kald novemberkveld i herrens år 1990. Etter det så må jeg innrømme at Anthrax har levert nytt uten at jeg har lyttet, men nå har jeg valgt å låne mitt øre til deres nyeste og tiende studioalbum: "Worship Music"

Av Håkon Hovde // 19.09.11

”The Devil You Know” triller avgårde i marsjfart, og er vel litt rundere i kantene enn det jeg forbinder med bandet. Refrenget er publikumsvennlig og blir sikkert en vinner live. Passer godt med en øl og svak nikking.

Fjerdelåta og singelen ”Fight 'em Til You Can't” starter erketypisk Anthrax: bastant vokal, veksling mellom en og to basstrommer, gnissing på gitarstrengene, markering på innerste del av ride-cymbalen, for deretter et veldig fengende gitar riff. Dette er en veldig kul låt, og jeg hører den om og om igjen.

"I'm Alive" starter rolig, men tar seg opp i kjent stil. Men selve lydbildet minner mer om en radiovennlig hardrocklåt. Ingenting galt med det, og for min del så liker jeg dette. Viser også at Anthrax mestrer det meste innen denne sjangeren. Kompet er som alltid kompakt og fullt av trøkk. Platen har også et par "Hymner 1 & 2" på noen snaue minutet hver, helt greie avbrekk, uten at de noen nevneverdig opplevelse. "Hymne 2" minner dog om et skolekorps …

Nå har også Anthrax en låt som heter "In The End", som x antall andre band. Det må da være verdens mest benyttede sangtittel. Men "In The End" er bra den, selv med det navnet. Også her fraviker de trashen, og glir mer over på tradisjonell heavy metal. Greit det, og resultatet er en veldig ryddig godbit.

Plata er godt i gang, og sparker videre fra seg med "The Giant". Kul låt, variert og tøff. Den har vel ikke akkurat det lille ekstra til at den skal bli en klassiker eller en hit, men den er slett ikke dårlig. En av albumets beste, og faller definitivt i smak.

Låt nummer ti har titlen "Judas Priest". Jeg var spent på hvordan dette skulle låte, men dette er kick-ass stuff. Trommene har alltid vært viktig i Anthrax' lydbilde, og er heller ikke gjemt bort på denne låten. Cathy refreng og trøkk fra begynnelse til slutt.

Alt roer seg ned på "Crawl", en noe Alice in Chains inspirert låt. Også dette lykkes gutta fra New York med, men ikke tro dette er en ballade. No Sir, de har bare slappet noe av på tempoet, men energien er fortsatt der.

Med "The Constant" er alt tilbake til normalen. Charlie Benante viser som alltid sin utrolig trommeteknikk, uten at det blir for mye. Grei låt på slutten albumet

Avslutningslåten er "Revelution Screams", en noe masete slutt, mulig platefyll etter min mening.

Det finnes også en deluxe utgave av dette albumet, med bonuslåten "New Noise". En coverlåt hentet fra Sverige og punkbandet Refused. Fet låt fremført på en energisk måte.

I og med at jeg ikke har fulgt med i Anthrax-timen, så kan jeg kun sammenlikne dette låtmaterialet med "Among the Living" og "Spreading th Disease" (og tildels Persistence of Time), og dette albumet når ikke helt opp til nevnte. Likevel er dette et godt stykke trash/heavy arbeid, og kan trygt anbefales videre. Skal du kjøpe denne, bør du nok spandere noen ekstra kroner og kjøpe deluxe utgaven. Det er den verd.