Arctic Monkeys: Suck It And See

Da har Arctic Monkeys sluppet album nummer fire etter to år på beite. Puls har hørt ”Suck It Up And See” og applauderer med moderart begeistring


Artic Monkeys slipper i disse dager sitt album ”Suck It And See”.
Albumet er, som forventet forseglet med kvalitet og god britisk rock, på rebelsk og god aksent.

Arctic Monkeys kjennemerker er absolutt tilstede på albumet, og de vil nok også på dette albumet tilfredstille sine fans.
Når det er sagt bør det også nevnes at ”Suck It And See” starter det hele ganske labert, med låter som er litt ”seige” og uhåndterbare.

Det er ikke før tredje sporet, med ”Brick By Brick” at Apene gir seg virkelig til kjenne ved å løfte spensten og rockeintensiteten. Men dessverre for meg holdes ikke denne intensiteten albumet gjennom (bortsett fra ”Libary Pitchures”)og det er ingen sanger som skiller seg spesielt mer ut enn andre.

Det er det hele jevnt over litt mer poppet og mye mindre rocket enn hva jeg selv liker å høre fra Arctic Monkeys. Men det veier opp at de har påført seg selv en 70-talls inspirert gitarføring på mange av sporene. ”Suck It Up” er likevel absolutt et album verdt å ha i samlingen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ny singel fra Arctic Monkeys

(19.06.13) Arctic Monkeys slapp i dag sin første nye singel siden "R U Mine" fra Februar 2012.


Arctic Monkeys: Humbug

(24.08.09) Du kunne hoppe i sofaen i ren galskap av Arctic Monkeys' to første album. På nummer tre er det ikke stort annet å gjøre enn å sette seg godt ned.


Øya 2009: Publikumsvennlige apekatter

(14.08.09) (Oslo/PULS): Arctic Monkeys gir snart ut "Humbug", men var ikke i nærheten av å bløffe foran et rockesugent publikum på Øyafestivalen torsdag. Glasvegas derimot...


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.