Kråkesølv skal forsvare tittelen

Etter å blitt det mest omtalte indiebandet etter "Trådnøsting" i fjor følger Bodø-bandet opp med "Bomtur Til Jorda" i disse dager. Å lansere en oppfølger er imidlertid en helt annen prosess enn da de debuterte.

Av Odd Inge Rand // 26.11.10

I fjor på samme tid ble Kråkesølv overrasket over at de største avisene i det hele tatt brukte spalteplass på Trådnøstning.

Nå vet de at alle kritikerøyne er rettet mot fjorårets indiefenomen, men om de merker det på kroppen er de ikke helt sikre på.

2011 ser ut til å bli nok et travelt år for bandet, ikke ulikt 2010 som startet med turné rundt i Norge, en travel festivalsesong og skoleturné på høsten.

Hør Kråkesølv fortelle om prosessen bak Bomtur Til Jorda, en plate som ble spilt inn i Øystein Greni sitt studio i Oslo.

Les anmeldelse av Kråkesølv sitt 2. album Bomtur Til Jorda

Del på Facebook | Del på Bluesky

Kråkesølv – Alle gode ting

(21.11.12) ”Husk at livet går fort” er åpningssporet på Kråkesølv sitt tredje album ”Alle gode ting”. Og de 12 låtene går både fort, rolig, seigt og hardt for seg. Fire gutter i midten av 20-årene fra Bodø prøver etter beste evne å bringe arvesølvet til ”Rock på norsk” videre.

Kråkesølv: Ingen bomtur til Rockefeller

(16.01.11) (Oslo/PULS): Kråkesølv fylte hele Rockefeller i helgen med nordnorsk sjarm og treffsikker indierock.

Kråkesølv: Bomtur Til Jorda

(26.11.10) Sammen med John Olav Nilsen & Gjengen var Kråkesølv en av de mest omtalte debutantene i fjor. Og kun ett år etter «Trådnøsting» følger Bodø-gjengen opp med «Bomtur Til Jorda».

Hilma Nikolaisens jul

(10.12.25) Det peises på med kubjeller og klokkeklang og alt annet som hører jula til. Men dette er ingen vanlig juleplate.

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.

Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.

Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.