Robyn: Body Talk Pt. 3

Når 2010 skal oppsummeres blir nok Robyns tre kapitler av «Body Talk» nevnt. Kapittel tre er en EP, som føyer seg fint inn i rekken med fengende poplåter fra den svenske popprinsessen.


Denne gangen får vi servert 5 iørefallende låter som utgjør et jevnere og enda mer forenlig uttrykk enn Body Talk Pt. 2.

Både "Call Your Girlfriend", "Get Myself Together" og "Indestructible" vitner om at hun ikke har brukt opp alt kruttet på de to foregående.

De har nemlig inneholdt "Dancing On My Own" og "Hang With Me", som langt på vei har blitt de internasjonale landeplagene for 2010.

Likefullt er det nok bare fansen som sikrer seg alle disse tre utgivelsene hver for seg, for i konklusjonen av Robyn sin maktdemonstrasjon i 2010 kommer også Body Talk som én utgivelse med alt det beste fra de tre.

Det kan fort bli et av de sterkeste dokumentene i forhold til skandinavisk popmusikk av vår tid.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Do it again, please!

(21.07.14) Røyksopp og Robyn er lyden av vår tid. Av flere forskjellige årsaker.


Robyn i Ås: Popprinsessen innfridde

(07.10.10) (Ås/PULS): I helgen var det svenske stjerneskuddet Robyn i Ås. Den antatt dyreste timen i UKA i Ås sin historie kan meget vel også ha vært en av de beste. I kveld venter Sentrum Scene på Robyn, og hva de kan vente seg kan du lese her.


Robyn: Body Talk Pt. 2

(10.09.10) Tjuvsvensken Robyn må man nesten kunne kalle henne, for hun stjeler beats og stiler helt vilt fra øverste hylle. Men smart er hun, for vi lar oss alle lure, og faller som fluer for denne jenta.


Robyn: Body Talk Pt. 1

(22.06.10) Glem det enerverende åpningskuttet, der Robyn forteller all verden hva det er som ”fuckin’ kills me”. Den svenske superstjerna som ble døpt Miriam Carlsson leverer ellers elektronika i sjangerens absolutte elitesjikt.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.