Steve Wynn & The Miracle 3: Hvilket band!
(Oslo/ PULS): De levde nesten opp til navnet sitt. The Miracle 3 passer sjefen som hånd i hanske. Noen få dødpunkter til tross, på lille Mono var det tidvis briljering med gitaren og Wynns velkjente rock som kom i fokus. Velkjent...?
/ /
Det er jo en av rockens snodigheter og skjebnens ironi at en artist av Steve Wynns kaliber fortsatt spiller på små klubber som Mono, som for anledningen var trekvart full. Mannen har holdt på i snart 30 år, og har et hav av gode låter å ta av fra over 30 album, medregnet sine bandprosjekter. Og når The Dream Syndicate ga seg i 1989 og ikke ser ut til å gjenforenes, er jammen ikke The Miracle 3 noe dårlig alternativ.
 Jason Victor imponerte på gitar. FOTO: STEIN GUTUEN |
Jason Victor var ikke noe annet enn en virtuos på gitaren. Han gjorde ikke så mye ute av seg på scenen, men som han kunne spille.. Wynn utfylte ham perfekt. Når også den energiske trommisen Linda Pitmon gjorde en glimrende jobb, stødig fulgt opp av Dave DeCastro på bass, kunne det ikke gå galt. Det eneste som manglet var kanskje noen fler av klassikerne fra The Dream Syndicate og noen av Steve Wynns senere slagere.
Som ventet spilte de mange låter fra den nye skiva Northern Aggression. Det braket løs med "Resolution". Riffene satt og lyden var god. Det var den derimot ikke på "Butterscotch" fra dobbeltalbumet Here Come The Miracles (2001), av mange regnet for hans solo-mesterverk. Ellers var lyden god.
 Linda Pitmon var slagferdig. FOTO: STEIN GUTUEN |
Stemningen steg noen hakk blant publikum da gitartonene fra "Bullett With My Name On It" strømmet ut fra lydanlegget. Denne ble en av kveldens store høydepunkter. Den var en av få Dream Syndicate-låter de framførte denne novemberkvelden. "Colored Lights" og "The Other Side" fra Northern Aggression satt som støpt. Sistnevnte med en herlig "gitarduell" mellom Wynn og Victor, i reineste Verlaine/ Lloyd-stil. Låta er heller ikke ulik Television i oppbygningen.
 Om det ikke var mirakuløst, så var det uten tvil en god konsert.
|
Steve Wynn skrøt litt av Mono før vi fikk 2 killere av noen låter. Punkrock-kuttet "That's What You Always Say" fra debutskiva til TDS (1982) samt den knallsterke "Amphetamine". Den avsluttet det ordinære settet til stor jubel fra de frammøtte. "John Coltrane Stereo Blues" på nærmere 20 minutters jamming, utgjorde ekstranummeret. Etter halvannen time var det slutt. Selv om publikum ikke tok helt av, ga bandet en god leksjon i rock.
Del på Facebook | Del på Bluesky