Skunk Anansie: Wonderlustre

90-talls bandene har stått i kø for å komme tilbake i noen år nå. Det skulle bare mangle at Skunk Anansie også var ett av dem.


De forlot oss brått og brutalt etter Post Orgasmic Chill i 1999, men tiden har ikke gått i fra Skunk Anansie etter at vokalisten Skin sin solokarriere kræsjlandet ikke lenge etter take-off.

Med tøffe "My Ugly Boy" viser imidlertid Skin like mye tenner som da hun var 90-tallets råeste kvinnelige frontfigur. På "Over The Love" viser hun også at stemmen er inntakt, og den iørefallende låten viser spekteret til vokalisten som siden sist har passert 40 og vel så det.

Resten av bandet, med Ace på gitar, Cass Lewis på bass og Mark Richardson på trommer, låter også upåklagelig bra. På "The Sweetest Thing" blandes rock med dansbare rytmer, og på "It Doesn’t Matter" blandes tøffe riff med rockeøs med godt gammelt pågangsmot.

Wonderlustre er et solid livstegn med sus av gammel storhet.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Skunk Anansie oppløst

(19.04.01) Etter sju års innsats erklærer Skunk Anansie seg for oppløst. Dette sier bandet i en felles erklæring og forlater hverandre som venner. Bandet mener at de har fått maksimalt ut av Skunk Anansies potensiale, og at det nå er tid for solo-karrierer.


Prodigys Maxim med soloalbum i oktober

(12.09.00) Prodigys rapper Maxim annonserer sitt første soloalbum, Hell's Kitchen, på Prodigys egen label, XL, for utgivelse i neste måned. Han har blant annet fått hjelp av Skunk Anansie-vokalist Skin og sin egen rekkekamerat Liam Howlett i studio.


Skunk Anansie: Post Orgasmic Chill

(19.03.99) Husker du den gangen Skunk Anansie spilte fletta av Therapy og Joyrider? Året var 1995, stedet var Sentrum Scene. Fire år senere truer de fortsatt posisjonen til rivalene i tungrocken. “Post Orgasmic Chill” viser at Skunk Anansie er i en klasse for seg selv I 1999.


Woodstock i Wien

(29.01.99) 30 år etter den legendariske Woodstock-festivalen utafor New York, kommer arrangementet til Europa. Wiener Neustadt, rett sør for Wien i Østerrike, er stedet i tidsrommet 16.-18. juli.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.