Foreigner med soundet intakt

(London/PULS): På scenen er det bare en aldrende Mick Jones igjen fra Foreigners klassiske besetning, men det låter umiskjennelig Foreigner likevel. Mye takket være vokalist Kelly Hansen.


Foreigner / /


Til sammenligning med Journey, som også eksisterer uten originalvokalist (i deres tilfelle Steve Perry), har altså Foreigner valgt klokt i å ansette relativt ukjente Kelly Hansen i bandet, som låter meget likt sin forgjenger Lou Gramm.

I London under High Voltage Festival fikk de kun 60 minutter til rådighet, og det er noe i minste laget når man skal presentere 30 år med AOR-musikk som har solgt vanvittig med plater på begge sider av Atlanteren.


KELLY HANSEN: Høres ut som Lou Gramm, ser ut som Steven Tyler. FOTO: ODD INGE RAND.

"Double Vision" var først ut, etterfulgt av "Head Games", og bandet låt upåklagelig. Bassist er tidligere Dokken-bassist Jeff Pilson, mens Thom Gimbel tar seg av gitar, fløyter og saksofon. Michael Bluestein styrer keyboardene, mens ferskeste mann på laget er Steve Sutter på trommer, tidligere i Smash Mouth.

"Cold As Ice" og monumentale "Starrider" var storveis, mens bandet også presenterte nåtid i den relativt ferske "Can't Slow Down". Settet ble ikke uventet et hitkjør som gikk rett hjem, selv om det var flere med meg som savnet "Dirty White Boy" denne kvelden.


MICK JONES: Foreigner-grunnleggeren er blitt 65, men som tittelen på sisteskiva tilsier; "Can't Slow Down".

Foreigner spilte dette i London:

Double Vision/Head Games/Cold As Ice/Can't Slow Down/Starrider/Feels Like The First Time/Urgent/Jukebox Hero/I Want To Know What Love Is


Del på Facebook | Del på Bluesky

Foreigner: Can't Slow Down

(05.03.10) Foreigner har vært en tur i studio etter et opphold på 15 år. Og med gitarist Mick Jones i sjefstolen etter at vokalist Lou Gramm takket for seg i 2003, har de etter flere vellykkede turneer de siste årene, bestemt seg får å gi ut nytt materiale. Grunnen til at dette fungerer, ligger i arvtageren bak mikrofonstativet; Kelly Hansen som heldigvis ligger så nært opp til sin forgjenger som det er mulig, samt at de har brukt god gammel velkjent oppskrift på låtene.


Shadow King - kva skjedde?

(24.04.08) På byrjinga av nittitalet var det mykje som skjedde på musikkfronten. Noko av det mest spennande innan melodiøs hardrock var Lou Gramms nye band Shadow King. Med eit bunnsolid sjølvtitulert debutalbum var bandet klare for å erobre verda. I ryggen hadde dei Atlantic Records som innvisterte mykje i prosjektet, samstundes som ein relativt omfattande turné satt opp. Første hinder var debutkonserten på Astoria i London.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.


Krimthriller på plate-trilogi

(14.11.26) Gitarene er massive. Synthen er tung. Trommene tordner i bakgrunnen. Bassen driver rytmen. Synthen løfter det hele til noe spennende nytt.


Verden trenger flere slike kvelder!

(13.11.26) Det var duket for en skikkelig metall-utblåsning på Vulkan onsdag 11.11. La oss kalle det en «minifestival" (Campaign for Musical Destruction 2026 som turneen heter) - med ikke mindre enn 4 band (vi så kun 3) som alle fikk skinne og levere nydelig trash/death/grind/hardcore punk-ish til øra blødde.