Ancestral Legacy: Nightmare Diaries

Arendalsbaserte Ancestral Legacy har vaket i det metalgothiske farvannet siden 1995. I 2008 ga bandet ut EP'en "Trapped Within The Words", og nå er bandets første fullengder klar til å spre det gothe budskap.


Ancestral Legacy, med Eddie Risdal som om den kreative drivkraften, ga ut flere demoer før EP'en ble utgitt, og framstår nå som et høyst kompetent band.

Nightmare Diaries overbeviser, er umiddelbar og fengende, men samtidig slik sammensatt at den trenger tid og modning hos lytteren. Bra kvaliteter begge deler, som gjør platen til en varig og en nyoppdagende reise hver gang man lytter til den.

Kjernen og det stødige fundamentet i låtene er metal av det stemningsfulle gothiske slaget. Den opprinnelig mexikanske Isadora Cortina har en melodisikker kvinnelig vokal som kontrasteres av en mer agressiv svartmetallisk gromsevokal.

Ancestral Legacy har alle kvaliteter som skal til for å matche størrelser som Sirenia, Theatre Of Tragedy og Tristantia, for å nevne noen som spiller på samme banehalvdel. Nightmare Diaries er en flott fullengdedebut fra et stilsikkert band.

De fleste av platas 10 låter viser egenart og evne til særegent uttrykk, selv om jeg av og til savner mer kraft, dynamikk og vokalfriskhet hos bandets kvinnelig vokalist. Hun viser glimt av bredden i enkelte låter, men det synes ikke som hun får vist alt på denne skiva.

Ancestral Legacy og skiva Nightmare Diaries, med sitt kraftfulle og til dels mørklagte gothuttrykk, gode lyd og melodisterke låter, er et svært hyggelig bekjentskap og et bra tilskudd til en godt etablert sjanger her i landet. Og for de av oss som liker denne sjangeren og som knapt får nok av slik musikk skal det være en stor glede å følge bandet videre!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Da The Band’s Band feira The Band

(10.09.26) En varmende hyggekveld for gamle kjente, både på og i salen. Men det skrangla litt for mye – oppe på scenen.


President er mann for sin hatt

(10.09.26) Plutselig er det r’n’b-takter. Og jazz. Og masse trommer. Beinharde, sjukt tekniske trommer som går rett inn i margen. Ei veldig behagelig skive.


With a bang on the ear!

(07.09.26) Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.


Lindrende Folk Bitch Trio

(02.09.26) De vakreste vokalharmonier strømmet mellom murveggene på Blå i Oslo tirsdag. Melbournes Folk Bitch Trio var på besøk, og leverte sin andre norske konsert etter å ha vært på Bergen Kunsthall dagen i forveien. Varmt og mildt opplevdes det.