Airbourne: No Guts No Glory

AC/DC har kanskje aldri vært større i Norge, noe som drypper veldig på alle aspiranter rundt om kring.

Av Odd Inge Rand // 24.03.10

I forhold til det er Airbourne kanskje nærmest, i divisjonen med Jet, Wolfmother og The Datsuns.

Airbourne har kanskje hakket større tempo, men Angus Young-riffene sitter fra start til mål. Til sammenligning med alle bandene over er også Airbourne fra Australia, der retrorocken lever det gode liv.

Og det spres lett over til vårt territorium da Airbourne pøser ut energibomber som "Born To Kill", den litt seigere "No Way But The Hard Way" og riffvinneren "Loaded Gun".

Det er mulig å gjøre duckwalk til hele No Guts No Glory, og liker du tidløs rock er Airbourne en vinner på et hvert vorspiel du måtte ende opp på.

18 låter over 60 minutter er mye gitarboogie for pengene, men på No Guts No Glory går både kvantitet og kvalitet hånd i hånd til en hinsides fest.

Vel møtt!

Del på Facebook | Del på Bluesky

NRF: Airbourne tok av

(08.07.10) (Kvinesdal/PULS): Airbourne har grisebanket klubber og større innendørssteder gjennom hele 2010. Nå når de australske ungfolene har trukket utendørs er det ikke mindre trøkk av den grunn.

Airbourne: Guts & glory i bøtter og spann

(16.03.10) (Oslo/PULS): Australske Airbourne har siden sin debutskive, ”Runnin’ Wild” (2008), vunnet stadig mer og mer terreng i rockeverdenen. I forrige uke ga de ut plate nummer to, ”No Guts. No Glory.” og denne uka spilte de på John Dee i Oslo. Og når man ser og hører bandet på scenen, er det ingen grunn til å lure på hvorfor deres popularitet stadig stiger.

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.

Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.

Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.

De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!

For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.

Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.