Fu Manchu: Tirsdagsstemning i salen
(Oslo/PULS): Scott Hill og hans Fu Manchu gjorde heller lite for å få med seg Rockefeller. I likhet med publikum, sto både han og hans bandkolleger helt dønn stille fra første riff. I en og en halv time måtte stakkarene også høre publikum mase etter hitlåta Godzilla.
Fu Manchu / /
De åpna med ”Open your Eyes” fra Start The Machine. Publikum virka ikke på noen måte overbegeistra for dette. For mange var dette en tidlig unnskyldning for å stå og trenge seg på i barkøen, som faktisk på dette tidspunktet var lokalets mest folksomme sted. Etter de obligatoriske ”takk, det er hyggelig å være her” etter andrelåta, fikk gitarist Bob Balch alvorlige problemer med utstyret sitt. Ingen lyd var å høre, til tross for frenetisk hamring på gitaren. Pedaler og brytere ble skrudd og trykka på, men ingenting hjalp. En lydtekniker kom joggende inn på scenen og i fellesskap fant de ut av det. I det de gikk i gang med tredje låt, ”Bionic Austronatics” skjønte man kjapt at lydteknikerens quick fix ikke var helt bra. Derfra og inn var nemlig gitaren til Bob Balch altfor høy.
Scott Hill kan neppe sies å være den fødte entertainer, men folk jubla litt da han sa de skulle spille ”California Crossing”. Da var det til og med tilløp til moshpit blant åtte-ti ivrige unge fans. Stemninga i salen steg litt og publikum konsentrerte seg litt mer om det som skjedde på scenen i stedet for å finne skjulte skatter under fingerneglene. Men det skulle ikke gå lang tid før neglebeskuelsen var i full gang igjen. Fu Manchu kjørte i gang med ”The Falcon Has Landed” uten at noen egentlig viste tegn til å kjenne igjen denne.
Disse gutta har vært på turné lenge nå. Det fikk Rockefeller merke ganske tydelig rett før ”El Busta”. Scott Hill mumla noe om at ”fuck, our gear is breaking” før noen rare lyder kom rullende ut av de forvokste Marshall-forsterkerne. Bortsett fra de gangene Hill var tvunget til det, sa han ingenting til salen. Man kan kanskje si at de hadde null kontakt med publikum fra de entret scenen til de gikk av. Bob Balch symboliserte dette ved å pusse nesa i stedet for å tørke svette med håndkledet han hadde hengende over forsterkeren sin. Å få skikkelig dynamikk i Fu Manchu-låter er kanskje ikke verdens enkleste sak, men de gjorde virkelig ingen verdens ting for å få publikum på sin side, heller.
”Mongoose” fikk til tross for manglende engasjement fra scenen noen av blodfansa helt forrest til å vise sin anerkjennelse. Det var ikke snakk om noe voldsomt trøkk, men det var i det minste mulig å høre at dette var en rockekonsert, ikke en kjellerøving. Fu Manchu er kanskje mest kjent for ”Godzilla” og ”Boogie Van”; ikke overraskende virka det som om folk først og fremst var på konserten for å høre disse. Sammen med ”Evil Eye” ble disse gjort som en ekstra lang siste låt. Til tross for at de sa at ”this is our last song” to-tre ganger, var ikke responsen fra publikum så voldsom at man ante et ekstranummer. Derfor sløyfa de hele den greia og spilte ferdig settet sitt uten å vente på øredøvende jubel fra salen.
Det skal sies at de kanskje ikke var på hjemmebane i Oslo, men det er allikevel ingen unnskyldning for ikke å fri til publikum. Når lyden svikter litt og energien svikter helt er ikke Fu Manchu et band som får folk til å gå amok på en tirsdag. Til syvende og sist virka det som de spilte litt vel mye på rutinen de har opparbeida gjennom mange år i bransjen. Synd.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.