First Aid Kit: The Big Black & The Blue

Purung debut i en skog sør for Stockholm.


For ikke lenge siden fikk verden vite at Kate McGarrigle var død. Kate, som ingen kunne tenke på uten at man samtidig tenkte på Anna. Søstrene sang seg inn i så mange hjerter at låtene og de særegne vokalharmoniene levde gjennom flere tiår. Nå har et nytt begynt, og heldigvis har vi så gode forvaltere av den mangfoldige folkgrenen at det er dumskap å skue mot stammen.

Klara og Johanna Söderberg er slike. De unge jentene fra det lille stedet Enskide utenfor Stockholm er ikke bare et søsterpar med tostemt vokalfokus; de synger også så heftig sammen at det er vanskelig å forestille seg den ene uten den andre. Hjertepumpa hopper henrykt med under første gjennomlytting, og det er lett å forstå både fjorårets by:Larm-hype og det sjusifrede antall Youtube-visninger av jentenes Fleet Foxes-cover.

De tre første låtene er en deilig introduksjon til duoens lydunivers, med den McGarrigle-aktige «In The Morning» først ut. På andrelåta «Hard Believer» overføres mer av klangen fra hode til bryst, noe som gjør det mer nærliggende å sammenligne de to med et tettere McGarrigle-slektskap, i alle fall rent biologisk; Martha Wainwright. På mange måter minner imidlertid First Aid Kit om noe de glemte rødhåringene i Murmurs America kunne gjort etter en sommerleir med The Be Good Tanyas.

Det forunderlige er likevel hvor eget de to jentenes uttrykk er, og hvor lite monoton utgivelsen fremstår på tross av de bare og stort sett gitardrevne arrangementene. Dette skyldes selvfølgelig et stort knippe gode låter, hvorav mange reflekterer over fenomener jeg ennå ikke har funnet ut av. Men mye skyldes nok også at disse formidles med en intensitet og en utvetydighet som kun finnes hos helt nye voksne.

Om det ikke blir monotont, blir det imidlertid litt tett, noe som indikerer at utgivelsen bør nytes stykkevis heller enn helt. Høydepunkter i så måte er allerede nevnte «Hard Believer», «Winter Is All Over You» og bandets neste single; «I Met Up With A King». Uansett hvilken del av førstehjelpsskrinet du plukker opp, bør det fremkomme tydelig av helbredelseskraften at debuten ikke kom en dag for tidlig.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildespesial: First Aid Kit på Sentrum Scene

(28.02.23) Swedicana - sjarmerende og vakkert!


First Aid Kit går pop - med hell

(09.11.22) Søstrene sisters går nye veier. Langt unna americana. Mye mer pop. Og de lykkes.


Wilco er lyden av sommer

(14.08.26) Hvis du vil smake på den gode sommerfølelsen, kan du putte jordbær i munnen. Og når du er mett, kan du fylle på med Wilco i ørene.


Geese viste seg hypen verdig

(14.08.26) Bunnsolid håndverk og maktdemonstrasjoner fra Nick Cave og hans gjeng og Wilco tok nok mest oppmerksomhet hos et meget voksent publikum på en usedvanlig sterk enkeltdag under Øyafestivalens andre dag i Tøyenparken. For oss var det likevel mer tidsriktige artister som Geese og Blood Orange som ga mest energi og festet seg i hjerteroten. Geese viste seg mer enn hypen verdig, og vil etter all sannsynlighet stå igjen som undertegnedes beste opplevelse i Tøyenparken 2026 med sin tøyelige, angstfylte indierock.


Komplett galskap forkledt som J-Pop

(13.08.26) Dette er nok noe av det rareste jeg har hørt på et par tiår. Jeg hører elementer av det jeg antar er J-Pop, men det aller meste minner om en schizofren blanding av alt jeg har hørt av skiver og konserter de siste to årene.


Cortex-klimaks med Nels Cline!

(13.08.26) Det så lenge ut til å skjære seg, men så kom han likevel – Nels Cline! Og hvorfor ikke, når Wilco så allikevel befinner seg i området rundt Tøyenparken?


… og nå med Johan Lindström!

(13.08.26) ”For jazza til en rockfestival, for rocka til en jazzfestival”, mente Gard Nilssen – og henviste til en ganske gjengs oppfatning av bandets musikk. Jeg velger å kalle dette allværsmusikk – like passende på både rock- og jazzfestivaler.


Onsdag på Øya - mye mer enn The Cure

(13.08.26) Mye handlet naturlig nok om The Cures høymesse og slagerparade i Amfiet på Øyafestivalens første dag. Det var imidlertid også mye annet fint hvor franske Oklou nok gjorde mest inntrykk på denne anmelderen med sin følsomme, futuristiske electropop. Dove Ellis og Amyl and The Sniffers leverte også gode sett, og Fuzzycat Organ Quartet viste lovende takter.