The Pogues med sterk sluttspurt

(Drammen/PULS): Det var stinn brakke, allsang, hitkavalkade og flyvende halvlitere da det irsk-engelske folkpønkbandet gjestet Norge for første gang på nærmere 20 år med Shane MacGowan i front.

---

The Pogues / /

Av Svein Mostad // 21.08.09

---

Union Scene i Drammen var eneste nordiske stoppested denne gangen. Vokalist og frontfigur Shane MacGowan fikk sparken fra The Pogues i 1991 grunnet sine store alkohol-og rusproblemer. 10 år senere kom han inn i varmen igjen. De har turnert jevnlig siden 2001 men noen ny plate er foreløpig ikke planlagt.

Shane MacGowan i festhumør Foto: Stein Gutuen

Med øyelapp lignet MacGowan nærmest en sjørøver. Kjederøkende og tørst ga han og resten av gjengen oss det vi ville ha. En feststemt og aldersmessig svært variert forsamling fikk hele 7 låter fra If I Should Fall From Grace With God. Undertegnede savnet kun "Misty Morning, Albert Bridge" og "Transmetropolitan" av de store.

Med "Streams Of Whiskey" var de igang og allsangen lot ikke vente på seg. "The Broad Majestic Shannon" ble glimrende framført og var et av kveldens høydepunkter. Shane tok seg noen pauser og kom tilbake med skvulpende halvlitere, og stadig mer snøvlete snakk mellom låtene. Mens under sangene tok han seg sammen.

The Pogues med trøkk Foto: Stein Gutuen

Under en av disse pausene spilte resten av bandet for eksempel den fine "Tuesday Morning" (1993) med fløytisten Spider Stacy på vokal. En annen var "Thousands Are Sailing" denne gang uvanlig nok med gitarist Phil Chevron bak mikrofonen.

Noen av sangene ble framført litt på tomgang, men mot slutten tok det helt av. Først med "Dirty Old Town" da stemningen steg til de store høyder. Dette smittet over på bandet som fikk tent en ekstra gnist. "Sally MacLennane" og "The Irish Rover" var sikre vinnere blant ekstranumrene sammen med avslutningslåta "Fiesta".

Om Shane MacGowan sang litt falskt, om resten av gruppa spilte litt feil her og der, og om det var sporadiske lydproblemer, så gjorde det ingen ting denne kvelden. Spesielt mot slutten spilte The Pogues med sjela, og publikum elsker dem jo. Og folket hyller dem. Og publikum elsker Shane MacGowan, tross sin uortodokse framtoning. Eller kanskje nettopp derfor...

Foto: Stein Gutuen

Streams Of Whiskey/If I Should Fall From Grace With God/The Broad Majestic Shannon/Turkish Song Of The Damned/A Pair Of Brown Eyes/Repeal Of The Licensing Laws/Cotton Fields/Greenland Whale Fisheries/Sayonara/Tuesday Morning/Kitty/Sunny Side Of The Street/Body Of An American/Lullaby Of London/Thousands Are Sailing/Dirty Old Town/Bottle Of Smoke/The Sickbed Of Cuchulainn/Sally MacLennane/Rainy Night In Soho/The Irish Rover/Poor Paddy/Fiesta.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky