Juleeventyret - "Fairytale Of New York"
Begrepet julesanger ble lenge utelukkende forbundet med Betlehem, jesusbarnet og engler som daler ned i skjul. Det endret seg for alltid i 1987 da Shane MacGowan på sitt karakteristiske hese og berusede vis slo fast: it was christmas eve, babe, in the drunk tank.
Historien om det som gjentatte ganger er kåret til tidenes beste julesang, Fairytale of New York, startet i 1985 da irsk-engelske The Pogues slo gjennom på de britiske øyer med sin særegne sound som kombinerte punk og tradisjonell irsk folkemusikk på uimotståelig vis. Den svært sky og tilbakeholdne vokalisten Shane MacGowan maskerte sin sjenanse med store mengder alkohol, noe som gjorde ham til en berømt og beryktet sceneartist. En konsert med The Pogues kom aldri til å bli kjedelig, og ryktet deres som et ekstraordinært liveband banet i stor grad vei for deres suksess.
Som så mange andre briter hadde medlemmene i bandet et svært lidenskapelig forhold til USA, og i 1985 ble det bestemt at det neste året skulle brukes til å skaffe The Pogues et navn i Statene. Året etter, i kjølvannet av omfattende turnévirksomhet, bestemte bandet seg for å forsøke å skrive en hit i jakten på sitt definitive gjennombrudd. Og ikke hvilken som helst hit - de ønsket en duett som skulle utgis til jul, da folk hamstret musikk som aldri ellers. Etter et par mislykkede forsøk på å skape noe sentimentalt og klisjépreget presenterte banjospiller Jem Finer et svært originalt og fengende stykke musikk for Shane MacGowan. Inspirert av forholdene i hjemlandet og inntrykkene han satt igjen med etter bandets første møte med USA, responderte MacGowan med en tekst som etter hvert skulle bli regnet som hans aller mest vellykkede.
Det som i farten kan virke som en rølpete festsang er nemlig ved nærmere ettersyn en poetisk og sørgmodig fortelling om noe svært mange irer kunne forholde seg til - den stadig økende utvandringen til USA. Karakterene i MacGowans beretning kommer til USA som så mange andre, med håp og drømmer om en annen verden en bedre verden enn den de har forlatt på den grønne øya. Med en god porsjon svart humor knuser MacGowan den idylliske visjonen om USA og New York som tilfluktsted for all verdens problemer. Og for å understreke poenget sitt ga han låten den ironiske tittelen Fairytale of New York, etter tittelen på en roman av hans fars favorittforfatter J.P. Donleavy.
Låten ble innspilt i demoform med bandets bassist Cait O'Riordan i duett med MacGowan. Sistnevnte var imidlertid ikke fornøyd og det hele ble lagt på is mens bandet fortsatte sin amerikanske turné. Noen måneder senere var The Pogues et adskillig mer samspilt og kompakt band og det ble gjort nye forsøk på å finne det rette arrangementet. Problemet nå var at bassist O'Riordan hadde forlatt bandet etter å ha gått lei av turnélivet, og Pogues hadde ingen annen kvinnelig vokalist. Løsningen ble ved en tilfeldighet kona til produsent Steve Lillywhite, Kirsty MacColl, som ved forskjellige anledninger dukket opp i studio for å besøke sin ektemann. MacColl hadde en relativt lang fartstid som vokalist, samt et imponerende utvalg forskjellige sjangre på cvn. Kommersielt sett hadde dette riktignok vært et problem for MacColl, fordi hun aldri helt hadde fått opparbeidet seg et lojalt publikum, men fra et kunstnerisk ståsted var det en stor fordel. Hun fikk med seg hjem en tape, sang sine strofer og alle var umiddelbart imponert.
Resultatet ble gitt ut som singel i desember 1987 og godt hjulpet av en opptreden på legendariske Top Of The Pops føk den oppover salgslistene.
Se et liveopptak med The Pogues og Kirsty MacColl:
Til manges skuffelse måtte imidlertid Fairytale of New York se seg slått av Pet Shop Boys sin synthpop-versjon av Always On My Mind, og følgelig ta til takke med andreplassen på de engelske julelistene.
Pogues fulgte opp singelen med et strålende album, If I Should Fall From Grace With God, året etter, før MacGowans alkoholmisbruk tok fullstendig overhånd og fikk ham sparket fra bandet i 1991. Han gjorde riktignok comeback ti år senere og Pogues er fortsatt aktive den dag i dag, men med relativt moderat suksess.
Kirsty MacColl på sin side fortsatte i samme spor som tidligere, med en rekke utgivelser innen forskjellige sjangre, før karrieren hennes fikk en brå slutt for ni år siden. I uken før jul 2000 ble hun drept i en tragisk og kontroversiell ulykke mens hennes største suksess gikk sin sedvanlige seiersgang verden over.
Del på Facebook | Del på Bluesky