Bloc Party: Intimacy
London Calling ver 2.0. Hør etter.
Britisk musikk er kanskje den som lettest lar seg dele inn i generasjoner. Britene har funnet opp flere sjangre og blandingser enn det er plass til å nevne her. Men i dette millenniets embryo-stadie dukket neoindie-britpop band som Arctic Monkeys og Bloc Party opp med friske idéer. Som en deilig vind etter en periode med intetsigende poprock og bransjetreffkultur med ronkeringer og kalde, målretta strategier fra øyriket.
Intimacy er londonesernes tredje plate og selv de to første var utmerkede bærer denne preg av overgangen fra ungdom til ung voksen. Som om du konfirmerte deg når du var 25. Det tydelige sympatiske bandet bestående av nøye oppkledde nerder har valgt seg sin rolle i det store bildet. Og det virker som de trives der på denne meta-plattformen mellom underdog og husholdningsnavn. Bloc Party er typen band som alltid vil tweake littegrann på oppskriften for hver utgivelse og heller aldri gå tilbake til starten som Metallica utlyser på annenhver plate. Vel, uansett. De som har fortalt deg at det kan høres ut som Chemical Brothers har produsert Intimacy har gjort en skarp observasjon. Bruken av elektroniske tankegang og lett støy er et nytt og velkomment innslag for bandet. Det må misforståes riktig. Det er fortsatt gitardrevet indierock som er ledestjernen. Men med andre inspirasjonskilder enn før. Pirkete innfallsvinkler er kjedelig å lese om slike plater. Enten har du et forhold til bandet eller ikke. Pata er bra eller ikke. Og den er bra. Til tider veldig bra. Den er definitivt oppe til vurdering som en del av dagens definerende lydbilde av London. Deri ligger ligger forsvaret for bruk av strofen London Calling ver. 2.0.
Intimacy har en god balanse mellom kunst og kapital og viser seg hele tiden fra sine beste sider. Det er også tydelig at de nye låtene vil være killers på konsert i tiden fremover. Et godt trekk i en verden hvor mesteparten av skattepliktig inntekt for musikere kommer gjennom fremføring på konserter. Men, som sagt. Slike observasjoner er mindre viktig i denne sammenheng. Plata er bra og konsertene er sikkert bra. Det burde holde.
Natt&Dags novemberutgave spikret forøvrig alle poengene jeg ønsket å fremføre før jeg rakk å skrive dem ned selv. Helt ned til å nevne setninger som You used to take your watch off when we made love som er Bloc Partys største problem. Det blir vel søtt, klissete og fjortis-poetisk i mange av svingene. For en grundig (og korrekt) anmeldelse av plata kan altså denne og Natt&Dags leses i sammenheng.
Del på Facebook | Del på Bluesky