Hur kul som helst!

(Oslo/PULS) Viserockens svenske sønn gjenerobret et lite stykke Norge fredag kveld. Sentrum Scene var nok en gang fylt til randen av pulserende svensk patriotisme – med god grunn. Lars Winnerbäck var i byen.

---

Lars Winnerbäck / /

Av Ingrid Ovedie Volden // 06.09.08

---

Det sies at svenskene utgjør den største minoritetsgruppen i Oslo. Jeg tviler ikke, særlig ikke etter å ha hørt flere hundre av dem bejuble sin nye Afzelius på Arbeidersamfunnets plass fredag kveld. Det er under et år siden mange av dem var her sist, og Lars Winnerbäck fylte lokalene til Sentrum Scene med futt og fengende viserock. Den gang var Puls’ anmeldelse preget av bemerkninger om for lav lyd. Kanskje har både band og teknikere tatt lærdom av erfaringen; lyden er i alle fall alt annet enn lav under den halvannen time lange konserten. Snarere er volumet vrengt til det maksimale, noe som tidvis forringer opplevelsen for undertegnede, som riktignok under første del av konserten er plassert så langt bak i lokalet det er mulig å komme.

- Hallo Oslo! roper Winnerbäck, til en jubel jeg ikke har opplevd siden nyhetsbildene fra Barack Obamas beryktede vekkelsesmøte i Berlin. Jeg hvisker et svar, men overdøves av tanken om at skuet over lokalet knapt kan karakteriseres som Oslo. Jeg er i hvilken som helst svensk by, og 5.september er Sveriges andre nasjonaldag. Jeg er ensom, overveldet og fattet. Litt som en svenske på Karl Johan 17.mai, med andre ord. Men dette er ikke Karl Johan. Dette er ikke korpsmusikk og Mette-Marit og massesuggesjon med norsk fortegn. Dette er Sveriges gjenerobring av et lite stykke Norge; en scene som mest av alt eies av Winnerbäcks vinnende vokal, sikkert støttet av et forrykende og folky band. Dette er viserock, med betydelig vekt på siste stavelse.

Suggerte svensker på Sveriges andre nasjonaldag. Foto: Ingrid Ovedie Volden.

Jeg kan bare innrømme det med en gang; jeg er litt misunnelig. Vi har Åge og Lillo og Treekrem. Brøndbo, Bye og Banjo-Kari. Men ingen av dem er i nærheten av å matche Winnerbäcks publikumsappell i våre nærmeste naboland. Svensk visetradisjon er norsk musikkhistories akilleshæl, og jeg kjenner jeg har litt vondt i den akkurat ikveld. Men samtidig er det godt – ubeskrivelig godt – å se en hjulbeint fyr i begynnelsen av tredveåra gjøre Sentrum om til Stockholm. Stockholms kyss og Om du lämnade mig nu er da også to av høydepunktene under kveldens konsert. Det er også Tvivel, Över grensen og ekstranummeret Kom ihåg mig.

Lars, eller Lasse som publikum ynder å rope mellom nummerne, har med seg et fullsatt band. Og de trommer, de trøkker, traller og fiolinerer. Litt synd er det med volumfordelingen, som favoriserer førstnevnte instrument og er ubønnhørlig mot de sporadiske mandolininnslagene, dragspelet og den syngende tamburintraktøren Monica Starck. Men det får så være; publiken är allt annat enn skogstokig. Og jeg forstår dem. Winnerbäck er tidvis Rikard Wolff, tidvis viserock-kollega Ulf Lundell. Mest av alt er han Sveriges nålevende fremtidslegende, som nok en gang har bergtatt bugnende masser av svensk blod på norsk jord. Jeg er svett. Utenfor venter septemberkvelden og seks hundre søte brødre. Jeg spør en av dem hva han synes om konserten. – Om Lasse? Lasse är hur kul som helst!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky