Tor Konstalij: Hurry Up Crow

Stones, Waits og Spaghettiwestern: Med andrealbumet "Hurry Up Crow" leverer Tor Konstalij en oppløftende oppsummering av både film- og musikkhistoriske øyeblikk.


Anmeldereksemplaret av Tor Konstalijs andrealbum kom i en omhyggelig dekorert sigareske inneholdende promo-cd, smell-bonbon, kontaktinformasjon og sigar. Etter første gjennomlytting angrer jeg dypt og inderlig på at jeg ga sistnevnte til en kollega, som med overbevisende mannelist overtalte meg til å la sigaren ligge igjen. Jeg tror det var en fin sigar. Og jeg tror "Hurry Up Crow" nytes best til lyden av zippo som fyrer opp cubaner.

Tor Konstalij røyker nok også sigar. Tor Konstalij er Tom Waits' Bone Machine ispedd Clint Eastwood i solnedgang. På åpningssporet Gonna Take My Baby Home ruller han opp med ørkenblåsere a'la spaghettiwestern, noe som umiddelbart gjør meg oppstemt. Nostalgien fortsetter på Failure, hvor Konstalij traller tungt til en herlig hengende Keith Richards-gitar. Stones-assosiasjonene er mange, ikke minst på albumets fjerde låt, Trust and Fraud, som like gjerne kunne vært overraskelsespor på det legendariske albumet "Exile on Main Street". Jeg tar meg også i å smile hemningsløst av den langt fra subtile Ooh ooh-henvisningen til "Beggars Banquet". På The Rain Kept Falling høres det da også ut som om Stones-pianisten Iain Stewart har vært på overraskende Oslo-besøk. Romklangen er rørende autentisk, perkusjonen fjern og produksjonen upåklagelig.

And a Whole Lot of Love Never Broke His Heart er betagende. Ingen ligner på Tom Waits, selv om det finnes nok av eksempler på bortkastede forsøk. Vel, Tor Konstalij ligner. Og det føles ikke feil. Produksjonen er som sagt praktfull, og med balladen Inside a Cardboard Box er både overbevisning og savnet etter sigaren fullendt. Herlig harmonerende blåsere, mandolin, perkusjon og vokal får meg til å ville være en kortfilm med denne som soundtrack, gjerne instruert av Sergio Leone. - Good shit, ville en venn av meg sagt. Jeg er enig. Good shit, eller en noe sofistikert utgave av Frank Snorts søndags-jam på Grønlandshagen. Tor Konstalij holder release-konsert på Mono 9.september. Der er det jo også mulighet til å fyre opp cubanere i bakgården. Jeg har smell-bonbon.


Del på Facebook | Del på Bluesky

With a bang on the ear!

(07.09.26) Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.


Lindrende Folk Bitch Trio

(02.09.26) De vakreste vokalharmonier strømmet mellom murveggene på Blå i Oslo tirsdag. Melbournes Folk Bitch Trio var på besøk, og leverte sin andre norske konsert etter å ha vært på Bergen Kunsthall dagen i forveien. Varmt og mildt opplevdes det.


Erykah Badu er endelig tilbake!

(01.09.26) Det har gått 16 år siden Erykah Badu ga ut sitt forrige ordinære studioalbum, "New Amerykah Part Two (Return of the Ankh)". Riktig nok fikk vi mixtapen "But You Caint Use My Phone" i 2015, og Badu har aldri egentlig vært borte. Hun har turnert, samarbeidet, DJ-et og fortsatt å være en av moderne R&Bs mest fascinerende skikkelser. Men et nytt album har vi ventet lenge på.


Svett rock med Lydsyn

(31.08.26) Vi fikk en oppvisning i god gammeldags rock med elementer av så vel klassisk hard rock, stoner og noe psykedelisk rock.