Sigur Rós: Með Suð Í Eyrum Við Spilum Endalaust
Inspirert av en serie akustiske intimkonserter dokumentert på fjorårets Heima, har Sigur Rós erstattet durende dieselaggregat med klokkespill og levende lys. Den femte studioplaten finner dem mer umiddelbare enn noen gang før, på en plate hvor episke timinuttere er erstattet med melankolske pianoballader.
En fin junimorgen i år kunne islandske Morgunblaðið meddele at en isbjørn var observert av en rekke skagafjörðinger, nord på Island. Da isbjørner ikke finnes naturlig på øya, så man for seg at dette var et ressurssterkt individ som hadde seilt fra Grønland, over Danmarkstredet, på et løsrevet isflak. Den grønlandske Thor Heyerdahl, en 250 kilo tung hannbjørn, ble nådeløst felt av det lokale politi, og fikk dermed ikke muligheten til å fortelle slekten sin at det er mulig å seile over Danmarkstredet på et isflak. «Ikke et land for gamle isbjørner», for å si det med McCarthys desillusjonerte sheriff, Ed Tom.
Like før isbjørnoppslaget i Morgunblaðið, bekreftet musikkaviser at Sigur Rós og Björk (foruten Múmkompis Ólöf Arnalds), skal spille en «environmental awareness gig» i Reykjavík, 28. juni i år. Selv om Björks siste utgivelse skuffet mange, og det kollektive svermeriet omkring Sigur Rós har dalt i intensitet siden Ágætis Byrjun og (), er det lov å håpe at tospannet kan være med på å redde verden (og dermed fremtidige eventyrlystne isbjørner). Noen dager før miljøkonserten slipper Sigur Rós sin femte studioplate, Með Suð Í Eyrum Við Spilum Endalaust, oppfølgeren til tre år gamle Takk... PULS har lyttet på platen, og vi er sånn måtelig fornøyd med det vi hører.
La oss begynne med å slå fast at Með Suð... er en ganske annen skapning enn de foregående platene. Inspirasjon er åpenbart høstet fra de akustiske eksperimentene vi hørte på den bevisst schizofrene Hvarf/Heim, og resultatet er en mer intim, mer fokusert og naknere plate enn vi er vant med. Den føles mye lettere på ørene enn tidligere utgivelser; dels på grunn av de fokuserte poplåtene, dels den enklere instrumenteringen, men også grunnet vokalen til Jón Þór Birgisson som er rikere og mer ekspressiv enn noen gang. Aldri før har Birgisson vært så sentral på noen Sigur Rós plate.
Platen åpner forrykende med overraskende «Gobbledigook»: En umiddelbart hypnotisk låt bygget rundt repeterende gitarstrumming og Birgissons smittsomt syngende harmonier. Den fottappende rytmen leder tankene hen til de hedenske leirbålsangene Avey Tare og Panda Bear pionerte for en fire-fem år tilbake. Altså ikke særlig dristig eller nyskapende i seg selv, men sangen kommer som et forløsende friskt pust fra et band kjent for sin hang til pompøse tendenser. Mer forutsigbart terreng utforskes med varierende utbytte på de neste låtene: «Inní Mér Syngur Vitleysingur» og «Við Spilum Endalaust», dominert av strykere, klokkespill og marsjerende trommer, spiller ut alle de gode ideene umiddelbart, og oppleves som lettvektere sammenlignet med høydepunkt i bandets øvrige katalog.
Platen er forankret i midten av episke «Festival» og «Ára Bátur», begge sanger av den gamle skolen. På den første av de to, den snaut ti minutter lange «Festival», møter vi Birgissons ensomme englesang, som får farge lerretet egenhendig, før manende trommer, bass og strykere midtveis løfter sangen mot et klimaks av velkjente proporsjoner. Velmenende «Ára Bátur» er en langsom pianoballade som først finner Birgisson alene på scenen, før låten velkomponert blomstrer ut i en overspent orkester- og guttekorfest.
Der den første halvdelen av Með Suð... viste oss et lettsindig poporientert band, der midtparten har gitt oss velprøvd, episk Sigur Rós materiale, er den siste halvdelen viet en dypere blå melankoli: Sparsommelige låtskisser kombinert med Birgissons nære vokal gjør at avslutningen tar en avmålt tankefull retning. Akustiske «Illgresi», «Fljótavík» og «All Alright» er et knippe fine låter, men siden de er stablet sammen helt mot slutten, lider de noe under vekten av resten platen. Avslutningen blir som en gammel hval som hviler seg på grunt vann: Den ene låten ebber sakte ut og glir over i den neste, uten at noe av det du hører virkelig fester seg ved deg. Låtene er fine å høre på, men det er ingenting i dem som resonnerer sterkt i denne lytteren. Morgentåken letter ikke.
Með Suð... er en plate som appellerer til et bredere publikum enn Sigur Rós' foregående plater: Både fordi de fleste låtene klokker inn under fem minutter, men også fordi de mest ekstravagante (svulstige?) elementene er skrelt bort til fordel for et nøkternt og jordnært lydlandskap. Platen viser at bandet er i ferd med å bevege seg bort fra den formulariske post-rock oppskriften, og over i en låtskriverbasert sjanger. Fans av tradisjonelle singer/songwriters eller alternativ pop kan altså tenkes å få ørene opp for den nye inkarnasjonen av Sigur Rós gjennom Með Suð... I mine ører ender deler av det nye låtmaterialet opp som «lovende», uten at det evner å fremkalle stor begeistring eller noen følelsesmessig respons. Brorparten av Með Suð... føles derfor som de første velmente, interessante, dog uunngåelig famlende, skritt i en ny retning.
Del på Facebook | Del på Bluesky