Bryan Ferry i grått

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme til å si akkurat DETTE om popmusikkens største gentleman, men sannheten skal fram: På Sentrum Scene framsto Bryan Ferry smått STAKKARSLIG.

Bryan Ferry / /

Av Arild Rønsen // 21.05.08

Ulastelig antrukket, selvfølgelig, som vanlig. Min ledsager for kvelden mente han er én av to menn (jeg har glemt han andre) som med stil kan bære en tungt paljettbehengt dressjakke. Men de fleste av oss kommer jo ikke først og fremst for å se Bryan Ferry.

Det var noe med hele settinga. Et ni mann stort band til tross; alt låt så forferdelig halvveis. Svært langt unna det fiffige, klassiske og i all sin hvit-mann-intellektuelle smått svarte soundet til Roxy Music. Enda lengre unna det lille, intime og svært fantastiske bandet han i 1999 satt sammen for å gjøre The Great American Songbook (”As Time Goes By”).

Bandet spilte ikke ”feil”. Det svingte bare ikke – et faktum ikke en gang to vidunderlige korister kunne gjøre noe med. Og må jeg virkelig høre Bryan Ferry – selveste Bryan Ferry – gjøre en så middelmådig versjon av ”All Along The Watchtower” at den hver eneste kveld framføres bedre på Buckley’s? Nei, jeg syns virkelig ikke det.

Det er mulig han skjønte at dette ikke funka, for det kan da umulig være kotyme at han går av scenen etter 65 minutter?!?!

Jada – du som ikke var der gikk glipp av både ”Love Is The Drug” og ”Let’s Stick Together”. Men du gikk ikke glipp av noen ting likevel, om du forstår. Sorry to say.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Bryan Ferry & Amelia Barratt: Rent, underfundig, dypt

(27.03.25) «I get distracted» åpner Amelia Barratt med, på perfekt pikeskoleengelsk. Min verste arbeidsgiver noensinne hevdet at det var «min eneste gode egenskap» (hun hadde på det tidspunktet vært flink til å benytte seg av mine andre evner, altså, i halvannet år). At Barratt kommer fra Glasgow i tjukkeste Skottland høres overhodet ikke, og godt er det, for selv om jeg elsker den tjukkeste skotske aksenten hadde det ødelagt denne skiva.

Bryan Ferry: Olympia

(03.11.10) For første gang på ganske mange år har Bryan Ferry laget det albumet absolutt bare han kan lage.

Bryan Ferry til Nattjazz

(12.02.08) Som aller første artist på plakaten har Bryan Ferry fått æren av å åpne årets Nattjazz 21.mai i Bergen. Festivalen har satt konserten til utescenen utenfor USF Verftet på Nordnes noe som krever at værgudene helst tar fri den dagen.

Bryan Ferry: Dylanesque

(16.05.07) Etter utallige coverversjoner av Dylans låter gjennom tidene er turen kommet til frontfiguren fra Roxy Music, Bryan Ferry, som har valgt å dedikere hele sitt siste soloalbum ”Dylanesque” til legenden. Mange vil nok mene at dette er et rent vågestykke og at fallhøyden er stor, men Bryan Ferry lander trygt på beina og har akkurat den tyngden en artist trenger for å dra dette litt kjedelig, men trygt i land.

Ka-Spel og cEvin Key blir til The Tear Garden

(30.10.25) The Tear Garden er duoens lekerom for mer psykedelisk, eksperimentell elektronika. Hakket mindre EBM enn Cyberaktif.

Deilig, lettbeint underholdning!

(29.10.25) Om du ikke har genet for sukkersøt diskopop, ligg langt unna. Heldigvis er jeg oppdratt på ABBA og synes det er helt topp med litt lettbeint underholdning innimellom!

Ein framifrå verdsmann frå Årdal i Sogn

(28.10.25) I «Posen i gangen» synger Ketil Thorbjørnsen om å finne både gull og gråstein. På plate er det mest gull å finne.

Sigrid triller deg trill rundt

(27.10.25) Jeg er ikke mye av en nasjonalist av meg. Men da må da være lov å være bittelittegrann stolt over å ha samme type pass som Sigrid?

Høstsabbat – en liturgisk reise i metallens underskog

(27.10.25) Årets Høstsabbat bekrefter nok en gang sin posisjon som et av de mest spennende møtepunktene for den eksperimentelle og (bly)tunge delen av rockescenen. Med et program (ca. 25 band) som spenner fra avantgarde og prog til doom, death, speed, stoner og post-metall, gir festivalen et sjeldent innblikk i musikalske uttrykk som ofte lever utenfor rampelyset.

STORM blir bare bedre og bedre

(26.10.25) Jeg har forlengst gått surr i hvor mange ganger jeg har sett STORM nå. Minst fire, dette var kanskje sjette konserten? Og jeg må jo bare innrømme det: Jeg synes det er utrolig moro å se utviklingen fra Tons of Rock for to år og fire måneder siden.