Bryan Ferry i grått
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme til å si akkurat DETTE om popmusikkens største gentleman, men sannheten skal fram: På Sentrum Scene framsto Bryan Ferry smått STAKKARSLIG.
Bryan Ferry / /
Ulastelig antrukket, selvfølgelig, som vanlig. Min ledsager for kvelden mente han er én av to menn (jeg har glemt han andre) som med stil kan bære en tungt paljettbehengt dressjakke. Men de fleste av oss kommer jo ikke først og fremst for å se Bryan Ferry.
Det var noe med hele settinga. Et ni mann stort band til tross; alt låt så forferdelig halvveis. Svært langt unna det fiffige, klassiske og i all sin hvit-mann-intellektuelle smått svarte soundet til Roxy Music. Enda lengre unna det lille, intime og svært fantastiske bandet han i 1999 satt sammen for å gjøre The Great American Songbook (As Time Goes By).
Bandet spilte ikke feil. Det svingte bare ikke et faktum ikke en gang to vidunderlige korister kunne gjøre noe med. Og må jeg virkelig høre Bryan Ferry selveste Bryan Ferry gjøre en så middelmådig versjon av All Along The Watchtower at den hver eneste kveld framføres bedre på Buckleys? Nei, jeg syns virkelig ikke det.
Det er mulig han skjønte at dette ikke funka, for det kan da umulig være kotyme at han går av scenen etter 65 minutter?!?!
Jada du som ikke var der gikk glipp av både Love Is The Drug og Lets Stick Together. Men du gikk ikke glipp av noen ting likevel, om du forstår. Sorry to say.
Del på Facebook | Del på Bluesky