Bryan Ferry: Dylanesque
Etter utallige coverversjoner av Dylans låter gjennom tidene er turen kommet til frontfiguren fra Roxy Music, Bryan Ferry, som har valgt å dedikere hele sitt siste soloalbum Dylanesque til legenden. Mange vil nok mene at dette er et rent vågestykke og at fallhøyden er stor, men Bryan Ferry lander trygt på beina og har akkurat den tyngden en artist trenger for å dra dette litt kjedelig, men trygt i land.
Den åpenbare forskjellen på de to artistene viser seg ganske raskt når han drar i gang åpningssporet Just Like Tom Thumbs Blues med sin myke, forsiktige stemme som legger seg milevis fra originalversjonens hardere uttrykk. Simple Twist Of Fate tar det hele videre i samme tempo ikledd en mer bluesbasert sound. Men hans kvaliteter som vokalist kommer ikke helt til sin rett før de rolige, nedstrippede låtene som Make You Feel My Love, Positively 4th Street og Gates Of Eden pakkes inn i myke versjoner signert Ferry selv.
Videre tar han de mer populære låtene å covre som The Times They Are A-Changin og Knockin On Heavens Door, og greier faktisk å gjøre dem mer eller mindre til sine egne. All honnør for forsøket og det å faktisk lykkes med en revitalisering av disse låtene som gjerne har lidd under utallige tamme forsøk på fornyelse opp igjennom historien. Men på All I Really Wanna Do tar han derimot låta tilbake til et trygt spor uten noen nevneverdig originale sprell.
Det samme gjelder Baby Let Me Follow You Down hvor man får følelsen av at autopiloten er slått på. Avslutningssporet All Along The Watchtower er det kanskje urettferdig, men fortsatt vanskelig å ikke sammenligne med Jimmi Hendrix udødelig versjon. Her forsøker Ferry og bandet å dra til med lange gitarsoloer ispedd wah-wah partier, men rekker nok ikke den avdøde gitarguruen lenger enn til anklene, til det er det verken rått eller energisk nok utført.
Til tross for at de to er ganske så forskjellige i sitt musikalske uttrykk er det til tider spennende å høre Dylans låter ikledd et helt nytt lydbilde som er ganske så ulikt de tidlige klassiske album som Bob Dylan, The Times They Are A-Changin og Blood On The Tracks. Der Dylan benytter en mildt sagt minimalistisk produksjon i forhold til Ferry, legger sistnevnte lite imellom når han benytter orgel så det monner, kordamer fra himmelen og en sologitar som høres utrolig kunstig og digital ut, som dessverre gjør sitt til å ødelegge det vesle fnugget av råskap og ekthet som nettopp denne platen kunne trengt.
Faren med denne typen coveralbum er ganske åpenbar; man må tilføre noe nytt og spennende ellers står man gjerne igjen som en dårlig kopi av originalen. Bryan Ferry havner merkelig nok et sted midt i mellom. Han greier å legge sitt særpreg på låtene og imponerer på visse deler, men resultatet er et album uten de helt store overraskelsene som egentlig bare viser hvor stor Bob Dylan er som låtskriver og artist, og hvor liten Bryan Ferry er i forhold.
Del på Facebook | Del på Bluesky