Counting Crows: Saturday Nights & Sunday Mornings
Endelig, får man si. Selv om Counting Crows-fansen etterhvert har blitt utstyrt med stor tålmodighetsterskel er den største pausen i bandets historie endelig blitt avløst av bandets femte plate. Den første platen siden "Hard Candy" (2002) spriker i alle retninger, og det er akkurat det som er meningen.
Tittelen sier seg litt selv. Saturday Nights er full fest med gitarer, hissig komp og feit produksjon signert produsenten fra Recovering The Satellites (1996), Gil Norton (Foo Fighters, The Pixies, Span). Videre er Sunday Mornings mer nedtonet med akustiske gitarer og myke arrangementer. Det siste er vi vel kanskje mest vant til i Counting Crows-sammenheng.
Platen åpner med det mest brutale i bandets historie, og med "1492" setter Duritz og co. skapet knallhardt på plass. Om det kler bandet er en helt annen ting, og heldigvis følger bandet opp med "Hanging Tree" som innehar mer harmonier og fengende refreng enn åpningen. Rockedelen av platen inneholder også "Los Angeles" som er den mest beherskede av låtene fra den delen, en låt Adam Duritz har skrevet blant annet med hjelp av Ryan Adams.
Siden Hard Candy har Counting Crows fått seg splitter ny rytmeseksjon etter at trommeslager Ben Mize forlot bandet i 2002 og bassist Matt Malley tok samme vei i 2005. Det er imidlertid eneste skifte siden første halvdel av 90-tallet, så 7-mannsbandet har vært stabile i rekkene igjennom over 15 år. Produksjonen av Saturday Nights & Sunday Mornings må imidlertid ha pågått en stund, for både Mize og Malley er representert på platen.
På den roligere delen, produsert av Modest Mouse-produsent Brian Deck, åpner bandet veldig nedpå i "Washington Square" og følger opp med forholdsvis greie låter som "When I Dream Of Michaelangelo" og "On A Tuesday In Amsterdam Long Ago". Det blir imidlertid ingen magi ut av Duritz' låtskriverkunst denne gangen, og også arrangementene er litt for tafatte og uinspirerte.
Counting Crows har bak seg fire flotte plater, men bare én av dem er komplett feilfri, og det er den med færreste låter - This Desert Life fra 1999. Et album på hele 14 låter byr på ujevnheter, så også med Saturday Nights & Sunday Mornings. Og selv om både August And Everything After og Recovering The Satellites varierer i prestasjonene innehar de et solide antall topper som gjør de til meget bra album.
I 2008 har imidlertid Adam Duritz og Counting Crows ferdigstilt et album som inneholder ingen kvaliteter til å fullt ut matche "Angels Of The Silencies", "American Girls" eller "A Murder Of One" i ene enden til "Round Here", "Colorblind" eller "Goodnight Elisabeth" i den andre.
Adam Duritz lover imidlertid på siste sporet at "we will come around", så da får vi vel bare tro han på det.
Del på Facebook | Del på Bluesky