Backstreet Girls: Hellway To High
Dette er ment i fullt alvor og i aller beste mening: For noen står tida bom stille, og da mener jeg bom. Eneste forskjellen på Backstreet Girls nå og for ti år siden er denne, og den er ikke så helt uvesentlig: De er mye bedre i 1999.
Det fins ikke, og har aldri eksistert, noe bedre band i denne sjangeren i Norge og jeg står fast på at Bjørn Müller er den beste vokalisten Backstreet Girls har hatt.
Riffene sitter som dritt i kram snø, og det er det tre mann som har æren for. Petter Baarli er stjerne på gitar, men kunne i denne sammenhengen ikke ha flytta seg en centimenter uten ytterst kompetent hjelp av broder Bee Tee (!) (trommer) og Krisa (bass).
Hellway To High er tre kvarter bånn pinne. Den handler om porno og whisky og party all night long, og det er vitterlig ikke alle som ville tenke tanken at pussyland kan rime på Vietnam... Det kan lett bli panikk i pussyland av slikt.
Konfrontert med denne type musikk tenker jeg ofte: Hvorfor i all verden skal jeg skaffe meg ei ny skive, sålenge Ramones & AC/DC (jeg lurer på om Angus Young spiller på Barbie Wire...) & Robin Trower & Rory Gallagher allerede opptar god plass i hylla? Med Hellway To High føles det naturlig å vri litt på det:
Uten denne skiva i hus, vil boogie/rock-samlinga di ha en helt vesentlig mangel.
Del på Facebook | Del på Bluesky