Mary J. Blige: Growing Pains

Queen of Hip-Hop Soul? Ja, og hun forsvarer tittelen med glans. Du kan forresten gjerne legge til tittelen Crossover. Mary J. Blige. Queen of Crossover Hip-Hop Soul.


Mary J. Blige jakter på publikumet til Beyonce og alle de andre R&B-sangerne som hovedsaklig sikter seg inn på et ungdommelig, urbant publikum. Men hun er ei "Grown Woman", som det heter i en av titlene.

De som er mest interessert i rock-orientert pop vil antageligvis ha stifta bekjentskap med Mary J. gjennom hennes vidunderlige cover av U2s "One" fra 2005. Originalen er fin, men det er sannelig vanskelig ikke å la seg berøre av Mary J. i duett med Bono.

Produksjonen er slik vi kjenner den, og slik publikum vil ha den. Uberørt av menneskehender - selvfølgelig ikke bokstavelig ment, men altså sånn: Clean, og utenkelig uten tilgang til det hippeste som fins innen moderne dataelektronikk.

Men her er også finfine melodier, og stemmen hennes er som vi veit outstanding. Det er helt sant: Denne plata får meg til å føle hvor inderlig jeg venter på det nye albumet til Michael Jackson.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Maktdemonstrasjon av Mary J

(17.07.08) Steintøff sangerinne med lang fartstid innen r&b ga publikum full valuta for tid og penger denne ettermiddagen i Molde.


Mary J. Blige: Reflections (A Retrospective)

(31.12.06) Det er femten år siden hun debuterte, og det kan være på sin plass med en oppsummering. Resultatet er ei plate like elskelig som myk melkesjokolade.


Mary J. Blige: Love & Life

(06.11.03) For en gangs skyld er jeg ute og anbefaler bakgrunnsmusikk. Det går fint an å lytte intenst, for Mary J. Blige er perfeksjonist til fingerspissene, men bedre musikk til arbeidet er det lenge siden jeg har hørt.


Mary J. Blige: No More Drama

(03.09.01) Den såkalte queen of hip hop soul er endelig tilbake, og det har vi sannelig venta på. Riktignok er hun ikke trist lenger, men musikken lider likevel ikke under det. Vi er glade på Marys vegne vi - og for at hun har kommet opp med dette praktfulle stykket musikk.


Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.


Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.


To himmelske kvelder med New Model Army

(16.10.26) Om låtlista fredag var bra, og full av hitsa deres, var den på lørdag spektakulær. To timer i himmelen, selv om vi er i djevelens røv.


Anita Skorgan snakker rett fra levra

(15.10.26) En vakker selvbiografi. Ei bok du blir glad av å lese, ei bok du blir lei deg av å lese. Og ikke minst – ei bok du blir tankefull av å lese.


Digg fredagsdisco på Park!

(14.10.26) Det er ikke mye å utsette på Ora the Molecule. Oslojenta som har jobbet med «de fleste» og serverer smektende 70- og 80-tallsrytmer med Chic-aktig funkbass, Madonna, ABBA og Moroder i miksen.


Neil Young glitrer på sitt 50. studioalbum

(14.10.26) Han har runda 80, men pøser ut gammelt og nytt stoff i et tempo som kunne ta pusten av en konfirmant. «Second Song» er noe av det aller beste han har gitt ut på denne sida av årtusenskiftet.