Mary J. Blige: Growing Pains

Queen of Hip-Hop Soul? Ja, og hun forsvarer tittelen med glans. Du kan forresten gjerne legge til tittelen Crossover. Mary J. Blige. Queen of Crossover Hip-Hop Soul.


Mary J. Blige jakter på publikumet til Beyonce og alle de andre R&B-sangerne som hovedsaklig sikter seg inn på et ungdommelig, urbant publikum. Men hun er ei "Grown Woman", som det heter i en av titlene.

De som er mest interessert i rock-orientert pop vil antageligvis ha stifta bekjentskap med Mary J. gjennom hennes vidunderlige cover av U2s "One" fra 2005. Originalen er fin, men det er sannelig vanskelig ikke å la seg berøre av Mary J. i duett med Bono.

Produksjonen er slik vi kjenner den, og slik publikum vil ha den. Uberørt av menneskehender - selvfølgelig ikke bokstavelig ment, men altså sånn: Clean, og utenkelig uten tilgang til det hippeste som fins innen moderne dataelektronikk.

Men her er også finfine melodier, og stemmen hennes er som vi veit outstanding. Det er helt sant: Denne plata får meg til å føle hvor inderlig jeg venter på det nye albumet til Michael Jackson.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Maktdemonstrasjon av Mary J

(17.07.08) Steintøff sangerinne med lang fartstid innen r&b ga publikum full valuta for tid og penger denne ettermiddagen i Molde.


Mary J. Blige: Reflections (A Retrospective)

(31.12.06) Det er femten år siden hun debuterte, og det kan være på sin plass med en oppsummering. Resultatet er ei plate like elskelig som myk melkesjokolade.


Mary J. Blige: Love & Life

(06.11.03) For en gangs skyld er jeg ute og anbefaler bakgrunnsmusikk. Det går fint an å lytte intenst, for Mary J. Blige er perfeksjonist til fingerspissene, men bedre musikk til arbeidet er det lenge siden jeg har hørt.


Mary J. Blige: No More Drama

(03.09.01) Den såkalte queen of hip hop soul er endelig tilbake, og det har vi sannelig venta på. Riktignok er hun ikke trist lenger, men musikken lider likevel ikke under det. Vi er glade på Marys vegne vi - og for at hun har kommet opp med dette praktfulle stykket musikk.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.