Nirvana: Unplugged In New York
Mye vann skulle få surkle under Wishkahbroen i Aberdeen, Washington, før endelig punktum kunne settes for Nirvanas bejublede konsert. PULS kommer full sirkel og sier noen velmente ord om fjorårets DVD utgivelse av Nirvanas mest avholdte konsert.
Nirvana
Konserten i seg selv behøver ingen nærmere introduksjon eller beskrivelse. Jeg vil påstå at de fleste som hadde minst én fot innen vestlig populærmusikk tidlig på 90-tallet (eller siden), har lest om den, hørt den og/eller sett den. Unplugged-konserten er nå (omsider) å finne i en DVD utgave, og spørsmålet er hvorvidt lommebøker tynget av kostbare boliglån bør slå til og sikre seg en kopi.
For å si det med én gang: Denne utgivelsen er nok så god som den overhodet kunne blitt. Her finner du hele konserten, komplett med småprat og korte instrumentelle jams mellom låtene. Du finner den redigerte versjonen du er vant med fra MTV, samt musikkanalens Bare Witness dokumentar fra 1999. Dette er toppet med øvingsopptak av «Come As You Are», «Polly», «Plateau», «Pennyroyal Tea» og «The Man Who Sold The World», fra timene før konserten. Bildekvaliteten er som den bør være, mens lyden er overraskende bra. Her får du en velbalansert miks hvor samtlige instrumenter høres tydeligere og klarere enn før: Særlig Pats gitar og Lori Goldstons cello er mer prominente enn hva jeg kunne huske.
La meg gjenta at denne utgivelsen nok er så god som den kunne blitt. Hovedattraksjonen her, den komplette konserten, er uslåelig. Ekstramaterialet er en mer blandet affære i mine øyne. Inkludering av Bare Witness dokumentaren var et nokså opplagt valg, men alle som har sett den, vet at den ikke kaster mye nytt lys over opptakten til, eller opptaket av, selve konserten. Større spenning var i utgangspunktet knyttet til øvingsopptakene, som, vil jeg påstå, heller ikke viser seg å være av betydelig interesse for ikke-helt-die-hard-Nirvanafans. Dette er relativt streite gjennomkjøringer av låtene, med unntak av «Pennyroyal Tea», som bandet ikke maktet å sette før konserten. Sammenlign øvingen med den skjellsettende solofremføringen av samme låt senere på kvelden...
Så, tilbake til spørsmålet vi i utgangspunktet stilte: Trenger du denne utgivelsen? Anser du deg selv som fan av bandet, gir svaret seg selv. For alle andre, blir det viktigste argumentet for, at dette tross alt er hele konserten i beste mulige kvalitet. Man blir alltid litt overrasket når man kommer til et punkt som er sakset bort fra ihjelspilte lydkopier av Unplugged-konserten. Samtidig er det fascinerende å se hvordan de heiste skuldrene og nervøse blikkene plutselig mykner opp i smil, småprat, til og med en «Sweet Home Alabama»-jam, før det hele kulminerer i et Alighierisk purgatorio. At konsertens vendepunkt inntreffer idet Kurt tvinger igjennom sisteverset av «Pennyroyal Tea», blir klarere og sterkere når man bytter ut VHS teipen av MTVs redigerte versjon med dette komplette opptaket.
Det er alltid fristende å spekulere i hva som ville skjedd om ikke haglskuddet hadde falt den regntunge aprildagen i 1994. Hint om hvilken musikalsk retning vi ville sett, er å finne på eksempelvis kjellerdemoen av «Do Re Mi», fra mars dette året (se With The Lights Out boksen). Sammenholdt med bandets økte fokus på det akustiske segmentet av livekonsertene, og ikke minst den ubetinget vellykkede Unplugged-konserten, er det ikke usannsynlig at Cobain, enten solo, sammen med Courtney Love (om de hadde overkommet sine interne problemer), eller støttet av andre musikere, hadde forfulgt et akustisk singer/songwriter prosjekt.
Den foreliggende DVD utgivelsen virker som det definitive Unplugged In New York dokument: Endelig prov på Kurt og bandets singulære talent.
Del på Facebook | Del på Bluesky