Var det Nirvana som drepte musikkavisene?
I anledning Melody Makers endeligt blir Nazneen Khan (Morgenbladet) intervjua av Kulturnytt, NRK P2. - Hvorfor synes det umulig å drive en ren musikkavis? spør P2´s Siri Narverud Moen. - Jo, svarer Khan, og peker - helt korrekt - på dagsavisenes økte satsing på pop- og rockstoff. Men så foretar hun etter min oppfatning en kortslutning, og viser til det faktum at "alternativ-rocken med Nirvana ble allemannseie". Og da var liksom løpet kjørt, med "Smells Like Teen Spirit"? Khan har skrevet for PULS i en årrekke; omtrent samtidig med og litt før Nirvana slo gjennom, men dette er - med all mulig respekt for en god kollega - relativt sneversynt. Sannheten er at "et eller annet Nirvana" har dukka opp med jevne mellomrom de siste 50 åra, uten å drepe musikkavisene. Hvordan henger dette så sammen?
Melody Makers nedleggelse aller først. Den skyldes:
1) Dagsavisenes pop- og rocksatsing; da PULS og Nye Takter ga ut sine første utgaver i 1978, hadde verken VG eller Dagbladet pop-redaksjoner.
2) Internett. Jeg kan bare ta mine egne vaner som eksempel. Før i tida, for bare et par-tre år siden, kjøpte jeg The Maker og New Musical Express fast, hver bidige uke. Siden min interesse først og fremst lå i nyhetsstoffet, har jeg per i dag atskillig mindre grunn til å oppsøke Narvesen. "Nyhetene" er jo hele tida gamle, fordi de først publiseres på nettet.
(En liknende utvikling er for øvrig på gang i dagspressen. Det er kun kort tid til det reindyrka nyhetsstoffet utelukkende eksisterer på internett/radio/tv - snart er "nyhetene" for et derivat å regne; til nytte for lay out-avdelinga, i tilfeller da den trenger en énspalter for å fylle sida.)
Så til Nazneen Khan og hennes Nirvana-syndrom. Det handler om:
1) En permanent tilstand blant rock-journalister. Vi er alle barn av vår tid, i tillegg er 99,9% av oss fans - av ett eller flere band, eller helst av en spesiell retning. Og alle har vi opplevd underlige følelser i mellomgulvet da en av "våre" blir mainstream. På den ene sida er det jo kult, at "folk flest endelig har skjønt noe". På den andre sida kan det føles smertelig å miste noe vi "hadde for oss sjøl".
Man får en følelse av likevel å ha skjønt noe, samtidig som man smått mister identitet. Skal alle høre på Moby nå, liksom?
Det mest eklatante eksempel fra norsk musikkpresse, er antageligvis Kjell Henning Thons (Aftenposten) faste spalte i PULS tidlig på 90-tallet. Han døpte den 0,001% - sannsynligvis ikke for å signalisere at dette var stoff for gudoghvermann... (Men vi trykte egne 0,001%-t-skjorter!)
2) Historieløshet. For er det virkelig slik at Nirvana var det første "alternativ-bandet" som virkelig slo gjennom i stor, kommersiell skala? Selvfølgelig ikke.
Dette handler om forskjellige pop-generasjoner. Spør Andreas Hompland, og han vil forklare deg hva en kohort er for noe. Det handler om fenomenet "flere generasjoner i én og samme generasjon". Utlagt:
Elvis-generasjonen er noe annet enn Beatles-generasjonen er noe annet enn Led Zeppelin-generasjonen er noe annet enn Pink Floyd-generasjonen er noe annet enn Sex Pistols-generasjonen er noe annet enn Marc Bolan/David Bowie-generasjonen er noe annet enn U2-genersjonen er noe annet enn Einstürzende Neubauten-generasjonen er noe annet ennPearl Jam-generasjonen er noe annet enn Tricky-generasjonen er noe annet enn Chemical Brothers-generasjonen...
Alle disse generasjonene/kohortene lever samtidig, og går ofte over i hverandre. Slik har det seg, at vi - kort og godt ut fra miljø og fødselsår - alle har opplevd at det alternative har blitt mainstream. Noen eksempler:
Da Bill Haley midt på 50-tallet slo gjennom med "Rock Around The Clock", var det fordi han spilte mainstream? Nei, det forholdt seg jo tvert om. Han slo nok gjennom av forskjellige årsaker, men fordi han så til de grader var alternativ forårsaka hans suksess et helvetes baluba.
Ble Led Zeppelin & Black Sabbath & Deep Purple kommersielle suksesser fordi de spilte slik alle andre spilte? Selvfølgelig ikke. "Whole Lotta Love" var noe helt nytt! Men plutselig var det alternative omgjort til mainstream...
Det mest klassiske eksempelet er antageligvis Jimi Hendrix. Det gikk bare fire år fra han satte sine bein på britisk jord, og prompte forårsaka jordskjelv, til han tok for mange piller. I hele denne perioden var han kontinuerlig alternativ så det holdt! ("Electric Ladyland" er det vel fortsatt ingen som fullt ut har forstått.) Men samtidig steg han til tinder av instant world wide stardom knapt noen andre har nådd!
Sånn kunne vi fortsette i det uendelige: Bob Dylans "Bringing It All Back Home", James Browns "Live At The Apollo", The Beatles' "Revolver"/"Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band", David Bowies "Ziggy Stardust", Emerson, Lake & Palmers "Pictures At An Exhibition", Pink Floyds "The Dark Side Of The Moon", Sex Pistols' "Never Mind The Bollocks", The Clash' "London Calling", Pet Shop Boys' "Please", Nine Inch Nails' "Pretty Hate Machine", Trickys "Maxinquaye", Nils Petter Molværs "Khmer"...
Det vi husker i ettertid er nettopp det som har vært nyskapende, det "alternative". Som Nirvanas "Nevermind".
Sånn har det vært til alle tider, og sånn vil det naturligvis forbli. Så får vi prise oss lykkelig, vi som har ett bein innafor opptil flere kohorter.
Del på Facebook | Del på Bluesky