Angels & Airwaves: I Empire
Fra tid til annen er man nødt til å åpne sinnet for en annen type musikk enn det man vanligvis hører på. Enkelte ganger kan en ny cd revolusjonere måten du oppfatter en sjanger på. Andre ganger bekrefter musikken bare fordommene du har mot enkelte artister og sjangere. Dessverre havner Angels & Airwaves i den siste kategorien. Dårligere Pop Punk enn dette finner du ikke engang i kjelleren på en hvilken som helst High School Anytown USA.
Å finne en god måte å beskrive dette albumet er ikke lett. Det er en rekke kontraster hele veien. Det kan beskrives som platt, til tross for de pompøse versene, utrolig klisjè selv om man undrer seg over hvordan Tom DeLonge har funnet på de merkelige temposkiftene og elendige riffene. I Bunn og grunn minner det om en enda dårligere utgave av hans tidligere band, Blink 182.
Dette er Angels & Airwaves andre album og det er ikke det spor bedre enn det første. Jeg satt tidvis og lurte på hvorfor Geffen ville gi DeLonge & Co en sjanse til. Kan det være det potensielle fjortis publikummet som i sin tid fulgte ivrig med på Blink 182? Kan det være musikalsk nyskapning og kunstnerisk frihet som plateselskapet mener bør ytres? Eller er det rett og slett bare en kontrakt som må oppfylles på et uvisst antall album som bandet har til mål å fullføre. For Geffens del håper jeg at dette blir det siste albumet, for musikk som dette bare ødelegger et ellers godt rykte.
Albumet smeller i gang med "Call To Arms" og hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg tippet at det var en tittel skrevet av Keep Of Kalessin, men den gang ei. Her har vi dessverre med en langt mer traust og tungrodd låt å gjøre. Det vanskelige åpningssporet var nok ikke en problemstilling for Angels & Airwaves i dette tilfellet, ettersom alle låtene er kliss like og like dårlige. Låtene Love Like Rockets, Rite Of Spring", og "Bretahe" er alle merverdig like, ihvertfall i den forstand at man har mest lyst til å få slutt på torturen for sarte øreganger.
Låten "Secret Crowds begynner lovende, men akk så kommer det ikke et temposkifte og roer det hele ned til den PopPunkRocken som DeLonge har en egen evne til å hjemsøke folk med. At DeLonge ikke har klart å vokse fra high school tiden enda kommer frem i den tidligere nevnte låten "Rite Of Spring". Her er teksten like dyp som grunna i det barnebassenget du hadde i hagen da du var tre år.
Etter en så krass anmeldelse, kan det være på sin plass med et positivt poeng helt på slutten. Angels & Airwaves har uten tvil laget et album som er lett å overse. Pop elementene i albumet er såpass fremtredende at ved lavt volum vil folk flest knapt nok legge merke til musikken, og dermed vil torturen sannsynligvis ikke merkes av de mest tykkhudete av oss.
Del på Facebook | Del på Bluesky