Blink-182 : Blink-182

Blink-182 er tilbake med et nytt "verdens kuleste vorspielalbum", men som vanlig varer ikke ekstasen lenger enn et gjennomsnittlig fjortisforhold.

Av Anders Finslo // 25.11.03

Så kommer jeg på den gangen gutta drakk vodka i storefri, og da jeg og en kamerat klina med to damer på samme kveld og fikk dekket halsen med sugemerker, bare to dager før vi skulle ta konfirmasjonsbildene. Mora mi var fly forbanna, og det var mora til kompisen min også. Kvelden etter gjemte vi oss bak kirka og røkte Prince Mild fra en sprettertliknende grein, sånn at ingen kunne lukte røyk av hendene våres etterpå.

For meg, som for mange andre, er Blink-182 først og fremst en flørt med bekymringsløse ungdomsdager. Jeg koser meg glugg i hjel med Blink-182, fordi det er en av de få gangene jeg virkelig savner tenåringstida. Men dessverre, allerede ved "andre refreng" husker jeg at tenårene også innebefattet innetider, matteprøver og penisbesvær.

Det er da jeg legger Blink-182 til side, sammen med Offspring "Dirty Magic" og Bad Religion "American Jesus", som var de aller hotteste låtene den gangen. Jeg forstår at jeg allerede i en alder av 23, snart 24, er blitt for "gammel" for Blink-182.

På den andre siden er det ikke mange uker siden jeg hoppet opp og ned i min egen stue til "Stay Together for the Kids". Blink-182 har en helt spesiell evne til å lage fengerefrenger nær sagt ingen kan stå imot. Det gjelder bare å ikke sette på platene mer enn en gang i blant. Blir det for ofte, blir man fort kvalm og lei.

"Take off Your Pants and Jacket" (2001) hadde bøttevis av slike melodier; "First Date", "Story of a Lonely Guy" og "Stay Together for the Kids". Ferske "Blink-182" er minst like melodirik. Allerede nå, dagen etter jeg fikk plata i hånda, tar jeg meg selv i å nynne på flere av låtene - spesielt singelen "Feeling This" og "Easy Target", som spruter av kviseverk og fengekraft.

Sum 41 tjener litt av det samme formålet som Blink-182, men de tilfører også noe musikalsk interessant. De klarer å bruke utfordrende gitarriffing, sjangerblandinger og metaleksakte rytmefigurer, og fortsatt fylle frontlyset med banale melodistrenger og barnslig guttehumor. Sånn sett har Blink-182 fortsatt et tydelig forbedringspotensiale - nå som forrige gang og gangen før det.

Blink-182 blir først interessante når de lager musikkvideoer. Strengt tatt er det vel videoverkstedet deres, og heftig eksponering på MTV, som har gjort Blink-182 så store som de er idag. Enig?

Til slutt et lite tips til lærelystne gitarister. La noteboka bli i butikkhylla, trykk på fuzzpedalen og spill am-c-f-g eller c-g-d-am. Da kan du omtrent alt som er laget av Blink-182.