Snoop Dogg: Tha Blue Carpet Treatment
Snoop Doggy Dogg, eller Bigg Snoop Dogg som han nå heter er ute med sitt åttende album, og selvsikkerheten hans har aldri vært større. Kanskje ikke så rart, med en kriminell bakgrunn fra LAs B-gjeng Crips og flere dødstrusler på seg enn selve Paven Men har dette noe med musikk å gjøre? "Fo' shizzle, ma nizzle!"
Calvin Broadus Jr. (som han egentlig heter) har vært i Hip-Hop bransjen siden 1991 og etter over 18 millioner solgte album i USA alene, kan man trygt si at hans West Coast Hip-Hop har kommet for å bli. Men denne mannen har flere kvaliteter, slik som en skuespillerkarriere (Noen som husker Huggy Bear i Starsky & Hutch?) en egen kleskolleksjon, medprodusent i flere pornofilmer og selvsagt, festing med masse sexy damer, deriblant vår egen Mira Craig.
Han var med å kommersialiserte Gangsta Rap med debutalbumet Doggystyle (1993), rett etter at hans mentor Dr Dre og hans NWA paved the way, og sammen med 2Pac (som for øvrig gikk bort for akkurat 10 år siden) tok han over første halvdel av 90-tallets populære musikkformat og gjorde Hip-Hop om til Pop. Det var sikkert ikke en bevisst plan, men hvis man ser alle de diamantene og gullsmykkene de hadde på seg, så det ikke ut som om at noen klagde.
 THE REAL GANGSTA: Nei, dette er ikke en promo-shoot, men et mug-shot. |
Som en rapper er han veldig kjent for sin lazy drawl sound, en avslappet, laidback og rolig rytme som er mer bakpå og funky enn aggressiv og intensiv. Dette alene gjør han flere divisjoner bedre enn alle våre norske rappere til sammen, pluss at hans røffe tekster kommer fra hans egne oplevelser som gjengmedlem. Hans mest kjente catch phrase er som alle vet "Fo' shizzle, ma nizzle!", som forøvrig betyr, "For sure, my nigga!"
Snoop Doggy Dogg rappet sitt artistnavn rett av George Clintons single Atomic Dog fra hans soloalbum Computer Games (1981), og vittig nok, så starter faktisk Snoops nye album med Intrology som begynner med en introduksjon fra Mr Parliament Funkadelic himself, og dette er tydelig et tegn på at han har begynt å modne som en god vin, med litt mer ansvarsfølelse og respekt for de som kom før han.
Neste låt, Think About It, inneholder original sampling av selveste Curtis Mayfield, så det er tydelig at han med denne platen vil tilbake til røttene av afro/amerikansk kultur og musikk med sin såkalte G-Funk. Produksjonen skal det heller ikke stå på, med så store navn som Dr Dre (som endelig er på talefot med Snoop igjen), The Neptunes og ikke minst Timbaland.
Refleksjon har aldri skadet noen før, og hans gjengbråk i LA er et kjent fenomen, så låta Vato er uten tvil høydepunktet på albumet, hvor Snoop deler spotlighten med B-Real fra Cypress Hill og lager en liten afro/latino-mix hvor det føles som at han vil at folk skal begynne å slutte å fordele skyld, og heller legge gjengvolden bak seg. Det er som han selv sier i teksten: Im really tryin to change my way
En av de mere humoristiske låtene derimot er uten tvil Thats That Shit, som er inspirert av badescenen fra filmen Coming To America der Eddie Murphy (som Prince Akeem) blir vasket av 3 nakne afrikanske skjønnheter. De har rett og slett samplet bakgrunnsharpen fra den scenen, og lagt en funky beat på toppen og et refreng sunget av R. Kelly. Utrolig kreativt, og jeg kan se for meg en utrolig vittig musikkvideo i en nær framtid. "The Royal penis is clean Your Highness!"
Det skal ikke stå på mangel av store gjesteartister når The Bigg Boss Dogg gir ut ny skive. Lista er veldig lang og variert, og inkluderer storheter som Stevie Wonder, DAngelo (for første gang i studio på 5 år), Nate Dogg, The Game og Jamie Foxx.
Det er desverre også en del svake gjesteopptredener, slik som Ice Cube og ikke minst Akon på den tragiske stripperhyllesten "I Wanna Fuck You". Dette må virkelig være Snoops all time low. (Hva i all verden er det som gjør denne nasalsyngende fyren til en superstjerne?!)
Albumets største problem er som med de fleste Hip-Hop album, de varer alt for lenge. Snart må noen lære disse gutta at Less really is more! fordi man blir faktisk litt sliten når flere av låtene blir masete og begynner å ligne på hverandre, med alt for mange referanser til Bitch & Hos og et overtall av F og N-ord. (Man må jo snart begynne å finne noen andre ord?)
For å avslutte med et smell, så låner han (eller stjele vil jeg nok kalle det) hele melodien og teksten til Stevie Wonders "Have A Talk With God" fra hans mesterverk Songs In The Key Of Life (1976). Dette kunne han egentlig vært foruten, fordi maken til makkverk og ødeleggelse av en klassiker har jeg ikke vært borti. Bare fordi de er gangstere så tror de at de kan slippe unna med absolutt alt. Det er altså ikke tilfelle, så platen ramler desverre litt sammen på slutten, og ender opp med å være en litt over gjennomsnittet bra Hip-Hop plate.
Del på Facebook | Del på Bluesky