The Roots: The Kings of Hip-Hop!

(Oslo/Puls): Hip-Hop bandet The Roots (eller The Legendary Roots Crew som de kaller seg) er nok en gang innom Norge, til stor glede for alle musikk-elskere. Dette er det kritikerroste bandet som nesten ingen kjøper CD’ene til, men som man for alt i verden ikke vil gå glipp av live. En røff mix av funk, rock og jazzy rap gjør dem elsket av alle, men fikk folk hva de hadde håpet på? Så absolutt, og enda litt til.

---

The Roots / /

Av Petter Aagaard // 16.11.06

---

Gruppa fra Philadelphia har eksistert i en eller annen form siden 1987 og har sakte, men sikkert bygget opp en loyal fan-base. Det fins vel egentlig ikke noe mere respektert hip-hop gruppe enn The Roots, der bling-bling, bimboer og Lamborghini er minste-prioritering, mens derimot respekt, politikk og ærlighet er hva som står på agendaen. De har så langt i sin karriere gitt ut 7 album og 2 kompilasjoner, utgivelse nr 10 er allerede godt i gang, så man kan trygt si at disse guttene har kommet for å bli, selv om de har en tendens til å bytte ut band-medlemer ganske ofte.

The Fifth Dynasty (som de også bruker å kalle seg) har mange fargerike personligheter, først og fremst den dyktige trommeslageren og produsenten ?estLuv (Uttales Questlove) som har en gigantisk afro med signatur-kam, bassisten Hub som alltid har en sigar i munnen mens han spiller, og la oss selvsagt ikke glemme Black Thought som er en MC i verdensklasse med tekster som får selveste Jay-Z til å gråte av missunnelse.

HAPPY GUYS: Gitarist Ben Kenney og Questlove på trommer.

Før konserten startet var det en DJ som spilte en god del hip-hop og neo-soul. Heldigvis så var det ingen norske hip-hop artister som varmet opp, fordi det hadde rett og slett blitt en litt for pinlig affære sammenlignet med hva The Roots hadde i ermet denne kvelden. Det var overaskende mye unge folk i salen, student-miljøet i Oslo er tydeligvis begeistret for conscious hip-hop, og bra er nå det. Det var kø utenfor flere timer før dørene åpnet og Rockefeller ble iløpet av kort tid fullsatt. Konserten hadde vært utsolgt i månedsvis i forveien, og på svartebørsen gikk billettene for 800,-.

Klokken 22.15 gikk lysene av i salen, og i mørket gikk Questlove på scenen og satte seg bak tromme-settet med en lommelykt, og Black Thought gikk fram å gjorde seg klar til å freestyle. En ekstrem funky beat startet og med en vanvittig agresivitet kokte det fullstendig over for publikum. Øl-glass begynte å sprute over alt, det var nesten som å være på en hard-rock konsert, men det var altså bare en funky tromme-beat og en rapper i mørket som fikk folk til å gå helt av skaftet.

Man merket etter hvert at Questlove hadde erstattet sin signatur-kam med en lommelykt oppe i afroen, til stor begeistring for publikum, og uten at man knapt la merke til det, kom hele bandet på scenen i mørket og de gikk direkte inn i en hard-rock versjon av "Here I Come" fra årets album Game Theory. Flere referanser til ”Wheres Your Head At?” av Basement Jaxx dukket opp i låta, og man visste allerede her at dette ikke skulle bli noen vanlig konsert.

FUNKY DUDE: Hub og hans sigar.

”What can you say? Oslo, Norway?” skrek Black Thought ut før de spilte ”Don’t Say Nuhtin’” fra deres forrige album Tipping Point (2004). De åpnet konserten med mye nytt materialet, men så ble de plutselig varme i trøya og begynte å leke med kjente cover-låter som bl.a ”Good Times” av Chic (med litt ”Rappers Delight" kastet inn i mixen.) Michael Jackson’s ”Smooth Criminal” og ”Jungle Boogie” av Kool & The Gang, som fikk gitarist Ben Kenney til å vise seg fram, ikke bare som dyktig gitarist, men som en fantastisk sanger. Bassisten Hub mimet med hendene nesten like som han spilte bass, og den sigaren han hadde i munnen, var der under hele konserten.

Alle i bandet fikk scenen for seg selv en gang iløpet av kvelden, slik at de kunne vise fram sine musikalske ferdigheter. Mest minneverdig var selvsagt Questlove’s never-ending tromme-solo, som burde sendt han rett til listen over de 5 tromme-slagerene i verden med størst personlighet. (Keith Moon ville ha vært stolt.) Gitarist Ben Kenney imponerte med en George Benson scatting som fikk bandet til å gå jazz, og under Hub’s bass-solo så var det tydelig at han var veldig inspirert av Sly & The Family Stone’s bassist, Larry Graham, og det er jo ingenting å skjemmes over.

Intensiteten var der under hele konserten, null tid til rolige låter, og når de avsluttet hoved-settet med ”The Seed 2.0” så kokte det fullstendig over på Rockefeller. Når de gikk av scenen, så sa Black Thought: ”This party is over…” og et gedigent ”No!” brøt ut blant publikum. Slik tøyset de i flere minutter, og så startet de en times (!) lang encore, som endte med en Hip-Hop medley med de 10 mest kjente låtene fra andre artister, deriblandt Justin Timberlake’s ”Sexy Back” og ”Push It” av Salt N’ Pepa.

QUESTLOVE: The one and only!

Den amerikanske lydmannen var virkelig et kapittel for seg selv. Han var så absolutt det syvende medlemmet i bandet, der han sto å danset, sang og skrudde lyd uten en puste-pause, slik at alle slags lydeffekter kom til rette, både for vokal, gitar og trommer. Altså, veldig bra lyd, en påstand som ble til fra en posisjon rett ved miksebordet. Den norske lys-damen derimot burde faktisk fått en tålmodighets-pris da hun ble skreket inn i øret hele tiden av en amerikansk dame som fortalte henne hva hun skulle gjøre.

Det er alltid gøy å se at the lighter persuasion virkelig føler seg til rette i hip-hop kulturen, fordi dette er jo det tiåret hvor det hvite publikum virkelig kan assosiere seg mest med denne livstilen. (”Just don’t say the N-word…”) Det eneste undetegnede savnet var en gjeste-opptreden av verdens beste beatbox Rahzel, som tidligere var medlem i bandet.

The Roots hadde (som de fleste hip-hop grupper) en afterparty, og rett etter konserten annonserte de at Living Room var plassen man skulle være på denne onsdags kvelden. Selvsagt så dro hundrevis av menesker dit, og bare 20 minutter etter at de gikk av scenen på Rockefeller, så sto Questlove og styrte spakene på DJ-mixeren på nattklubben, og dyktig var han også. (Der ble han stående resten av natten.)

The Roots beviser gang på gang at de er mer musikere enn rappere. Man skulle derimot ønske at det var mere musikere i salen, rett og slett fordi de ville ha blitt blown away.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky