James Band: It´s Harder To Land Than To Crash But It´s Mostly The Same

James Band leverer gir oss en ny dose fengende sørlands-psykedelia på sitt nye album. Gruppa som aldri helt har klart å fenge andre enn lokale helter, har så definitivt kvaliteter som tilsier at de bør nå ut til et større publikum.


Siden sist har James Band gått tilbake til originalbesetningen som består av Trond Breen, Anders Elle og Erlend Sørensen. Trioformatet har gitt albumet en mer direkte framtoning, og orgelet som har vært flittig brukt på tidligere utgivelser glimrer med sitt fravær, noe som har gjort plass til eksperimentering med andre instrumenter som fløyte, sitar, erhu, bozouki og steelgitar. Om det funker? Javisst, dette er et meget bra album bestående av alt fra delikate rockelåter som "Up Shit Creek" og "In Out Of The Rain", via nydelig psykedeliarock i "Idiot World", til de store episke låtene "To Whom It May Concern" og "D" som avslutter skiva.

Kvaliteten er spesielt god på albumets første halvdel, men et par gjennomsnittelige låter trekker helhetsinntrykket ned fra fantastisk til meget bra. Sørstatsrock-inspirerte "Nothing More" og "Worth The Wait (Keeping My Mouth Shut)" tiltaler ikke undertegnede spesielt, mens balladene "Blood Shut Eyes" og "Allready Found" ikke er annet enn helt ok låter.

Likevel, et solid album har det blitt, og fans av Motorpsycho og dere som liker 70-talls inspirert rock og psych finner mye digg på dette albumet.


Del på Facebook | Del på Bluesky

James Band: Circles (LP)

(06.08.01) Det er noe med vinyl som gir et positivt førsteinntrykk, ikke minst når coveret er så delikat som på James Bands nye utgivelse Circles. Det dunkle, stille bildet på omslaget er både mystisk og tidløst, og underbygger gleden av å åpne et gatefold sleeve, dra forsiktig ut en knitrende plate og holde pusten i den lille pausen før stiften finner rillene. Sørlendingene forstår seg definitivt på estetikk.


Girl Grey: Live In Bergen (LP)
Tugboat / Diversion Blue: Split Picture Disc, (10'')
James Band: Gesundheitswieder...(10'')

(13.06.01) Norsk rock lever som vanlig best i undergrunnen. Disse tre skivene er et håndfast bevis på at det øves godt i vinylknitringens ånd rundt om i landet.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.