James Band: It´s Harder To Land Than To Crash But It´s Mostly The Same

James Band leverer gir oss en ny dose fengende sørlands-psykedelia på sitt nye album. Gruppa som aldri helt har klart å fenge andre enn lokale helter, har så definitivt kvaliteter som tilsier at de bør nå ut til et større publikum.


Siden sist har James Band gått tilbake til originalbesetningen som består av Trond Breen, Anders Elle og Erlend Sørensen. Trioformatet har gitt albumet en mer direkte framtoning, og orgelet som har vært flittig brukt på tidligere utgivelser glimrer med sitt fravær, noe som har gjort plass til eksperimentering med andre instrumenter som fløyte, sitar, erhu, bozouki og steelgitar. Om det funker? Javisst, dette er et meget bra album bestående av alt fra delikate rockelåter som "Up Shit Creek" og "In Out Of The Rain", via nydelig psykedeliarock i "Idiot World", til de store episke låtene "To Whom It May Concern" og "D" som avslutter skiva.

Kvaliteten er spesielt god på albumets første halvdel, men et par gjennomsnittelige låter trekker helhetsinntrykket ned fra fantastisk til meget bra. Sørstatsrock-inspirerte "Nothing More" og "Worth The Wait (Keeping My Mouth Shut)" tiltaler ikke undertegnede spesielt, mens balladene "Blood Shut Eyes" og "Allready Found" ikke er annet enn helt ok låter.

Likevel, et solid album har det blitt, og fans av Motorpsycho og dere som liker 70-talls inspirert rock og psych finner mye digg på dette albumet.


Del på Facebook | Del på Bluesky

James Band: Circles (LP)

(06.08.01) Det er noe med vinyl som gir et positivt førsteinntrykk, ikke minst når coveret er så delikat som på James Bands nye utgivelse Circles. Det dunkle, stille bildet på omslaget er både mystisk og tidløst, og underbygger gleden av å åpne et gatefold sleeve, dra forsiktig ut en knitrende plate og holde pusten i den lille pausen før stiften finner rillene. Sørlendingene forstår seg definitivt på estetikk.


Girl Grey: Live In Bergen (LP)
Tugboat / Diversion Blue: Split Picture Disc, (10'')
James Band: Gesundheitswieder...(10'')

(13.06.01) Norsk rock lever som vanlig best i undergrunnen. Disse tre skivene er et håndfast bevis på at det øves godt i vinylknitringens ånd rundt om i landet.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.