Kid Andersen: Greaseland
Er Kid Andersen i ferd med å bli nasjonens viktigste bluesmusiker? Det vil i så fall være en dristig påstand, i et land der vi ellers kan glede oss over å leve sammen med folk som Amund Maarud, Knut Reiersrud og Vidar Busk. Men det ER noe med Kid. Det er et internasjonalt snitt over alt han gjør; han har dette "noe" som gjør at nettopp han kan bli vår største blues-eksport. Og det skader selvfølgelig ikke at han for lengst har etablert seg i turné-bandet til Charlie Musselwhite.
Han debuterte med "Rock Awhile", og det med brask og bram for tre år siden. Siden den gang har han spilt og spilt, og altså kommet opp med et knippe sanger som tåler dagslys på begge sider av den store dammen.
Dagslys? Et dårlig og egentlig helt misvisende uttrykk. "To be played at maximum volume!" står det på coveret, og det burde vært føyd til: - To be played in blues bars all over the world!
Nå er det til og med internasjonalt preg over drekkinga hans. Mens Kid forrige gang priste den norske akevitten, går hyldesten denne gangen til whiskey. Det går fort unna, slik det gjerne går med whiskey, og med Charlie Musselwhite i toppform på munnspillet.
Her er flust av tradisjonell blues, men nå utfordrer også Kid grensene - for eksempel i åpningskuttet "It's Dark In Here", som er mer god gammel rhythm 'n blues enn reinspikka blues. Det samme er tilfelle med Charlie Musselwhites "Strange Land", som er mer Animals enn B.B. King. Men så dras vi med "C'mon Johnny, Let's Hit That Town" rett over i en swamp boogie (jeg trur du skjønner hva jeg mener), der alt er ved det gamle - men samtidig helt nytt.
Kid får meg til å huske Jan Garbareks legendariske svar på hvordan hans bestillingsverk til Moldefestivalen ville låte tidlig på 90-tallet: "Akkurat det samme som før, men helt forskjellig."
Akkurat sånn er Kid Andersen. En tradisjonsbærer, samtidig som han flytter et par steiner på sin ferd. Hør hvordan blues og rock'n'roll blir ett i "Jennifer Jennifer"!
Hvor cool går det forresten an å bli? "Devil Got My Woman (Skip James)" må være noe av det feteste som er levert siden John Mayall i 1968 ga ut "Blues From Laurel Canyon".
Bandet låter gromt som fy hele veien, men det må være lov å sette et ekstra utropstegn ved organisten. Johnny "Guitar" Augland vil være en pryd for ethvert band som måtte søke hans tjenster - vel å merke om de øvrige musikantene har sin basis i tradisjonell, amerikansk folkemusikk. Er det ikke det blues'en er?
Kid Andersen. Vår mann.
Del på Facebook | Del på Bluesky