Kid Andersen: Rock Awhile

Helt på tampen, kommer årets mest livsbejaende blues-album. Ikke misforstå; her er nok av I'm so lonesome I could cry og My baby just left me og alt det der som ordendtlig blues skal inneholde. Men tittelkuttet åpner med "feelin' good this morning!" - og føler du deg ikke good etter tre kvarter med Kid Andersen aner du kort og godt ikke hva good blues feeling er for noe.


Kid kommer fra Hedmark, og befinner seg fortsatt midt i tjueåra. Han låter som en vaskeekte amerikaner, og har med seg Kedar "Bad Boy" Roy (bass), Martin Windstad (trommer), Sid Morris (piano), og Johnny Cat (gitar). Sjøl spiller Kid gitar og Wurlitzer, i tillegg til at han synger og skriver de fleste låtene.

Mesteparten av låtene er uptempo, men dette laget fikser alt mulig innen bluesen. 14 sanger, ustanselig party - men la meg trekke fram én: "Aquavit Boogie", en hyldest til akevitten, intet mindre - det handler om å get high the norwegian style. Og få for all del med deg lyrikken:

Aquavit, oh I just can't get enough
Aquavit, ha, that's such wonderful stuff
I'm so dritings I could die
I'm so snydens I could spy
Hey, a round for all my friends
Yeah, it's time for this party to begin

Og de velkjente norske orda dritings & snydens & spy uttales selvfølgelig på amerikansk.

Finner du noe bedre 50's rock'n'roll enn Kid Andersen i "I Really Love My Monkey"?

Praktfullt. Absolutt briljant!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Kid Andersen: Greaseland

(14.06.06) Er Kid Andersen i ferd med å bli nasjonens viktigste bluesmusiker? Det vil i så fall være en dristig påstand, i et land der vi ellers kan glede oss over å leve sammen med folk som Amund Maarud, Knut Reiersrud og Vidar Busk. Men det ER noe med Kid. Det er et internasjonalt snitt over alt han gjør; han har dette "noe" som gjør at nettopp han kan bli vår største blues-eksport. Og det skader selvfølgelig ikke at han for lengst har etablert seg i turné-bandet til Charlie Musselwhite.


Kid og Busk til Vossajazz

(16.03.05) Bjørn Berge har ifølge arrangørene måttet melde forfall til årets Vossajazz "grunna ei turnérute som til slutt ikkje gjekk opp" - hva nå det skal bety. Inn fra venstre: Vidar Busk og Kid Andersen.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.