Kid Andersen: Rock Awhile

Helt på tampen, kommer årets mest livsbejaende blues-album. Ikke misforstå; her er nok av I'm so lonesome I could cry og My baby just left me og alt det der som ordendtlig blues skal inneholde. Men tittelkuttet åpner med "feelin' good this morning!" - og føler du deg ikke good etter tre kvarter med Kid Andersen aner du kort og godt ikke hva good blues feeling er for noe.


Kid kommer fra Hedmark, og befinner seg fortsatt midt i tjueåra. Han låter som en vaskeekte amerikaner, og har med seg Kedar "Bad Boy" Roy (bass), Martin Windstad (trommer), Sid Morris (piano), og Johnny Cat (gitar). Sjøl spiller Kid gitar og Wurlitzer, i tillegg til at han synger og skriver de fleste låtene.

Mesteparten av låtene er uptempo, men dette laget fikser alt mulig innen bluesen. 14 sanger, ustanselig party - men la meg trekke fram én: "Aquavit Boogie", en hyldest til akevitten, intet mindre - det handler om å get high the norwegian style. Og få for all del med deg lyrikken:

Aquavit, oh I just can't get enough
Aquavit, ha, that's such wonderful stuff
I'm so dritings I could die
I'm so snydens I could spy
Hey, a round for all my friends
Yeah, it's time for this party to begin

Og de velkjente norske orda dritings & snydens & spy uttales selvfølgelig på amerikansk.

Finner du noe bedre 50's rock'n'roll enn Kid Andersen i "I Really Love My Monkey"?

Praktfullt. Absolutt briljant!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Kid Andersen: Greaseland

(14.06.06) Er Kid Andersen i ferd med å bli nasjonens viktigste bluesmusiker? Det vil i så fall være en dristig påstand, i et land der vi ellers kan glede oss over å leve sammen med folk som Amund Maarud, Knut Reiersrud og Vidar Busk. Men det ER noe med Kid. Det er et internasjonalt snitt over alt han gjør; han har dette "noe" som gjør at nettopp han kan bli vår største blues-eksport. Og det skader selvfølgelig ikke at han for lengst har etablert seg i turné-bandet til Charlie Musselwhite.


Kid og Busk til Vossajazz

(16.03.05) Bjørn Berge har ifølge arrangørene måttet melde forfall til årets Vossajazz "grunna ei turnérute som til slutt ikkje gjekk opp" - hva nå det skal bety. Inn fra venstre: Vidar Busk og Kid Andersen.


Storslagent Gnars Barkley, men timingen skurrer

(07.03.26) Det er få som egentlig har gått og ventet på en gjenforening av Gnarls Barkley, men likevel er duoen bak monsterhiten «Crazy» tilbake med ny musikk nå i 2026 - nesten som om tiden plutselig er skrudd 20 år tilbake.


Can-can, kjærlighet, Sondre Lerche og coverlåter på steroider!

(06.03.26) Når teppet går opp på Chateau Neuf (for andre gang), er det som å tre inn i et Paris som aldri helt har eksistert, men som vi alle likevel kjenner igjen. (Vi så jo alle filmen på kino i 2001.) Rødt fløyel, fjær, glitrende korsetter og en scenografi som ikke bare antyder dekadanse, men nærmest kaster den i fanget på publikum. "Moulin Rouge! The Musical" er ikke en forestilling som nøyer seg med et dryss glitter. Her kommer hele konfettikanonen!


Kristi Brud - en opplevelse i levende live

(05.03.26) De er gode på plate. Men Kristi Brud på scenen er så mye mer - så mye mer, av alt.


Gluecifer - aldri har de vært bedre

(02.03.26) Allsangen ljomer. Biff trenger knapt synge sjøl. Energien på scena gjør at bandet stråler, og det smitter over. Noen konsertkvelder er bedre enn andre – dette var en av dem.


Levi Henriksen elsker Sverige

(02.03.26) Et helt album om Sverige? Ikke så rart, egentlig. Handlinga i Levis romaner er jo ofte lagt til Skogli, ei lita bygd utafor Kongsvinger som egentlig heter Granli. Derfra er veien kort til svenskegrensa – bare 3 mil, faktisk.


Bøye seg i støvet for Pil & Bue

(28.02.26) Pil & Bue. Hammerfest & Alta. Trommer & gitar. Følelser & kontraster.