Ram-Zet: Intra

Henning Ramseth er tilbake med et kampklart Ram-Zet, og slår alle mine lunkne forventninger til grunne med ett eneste massivt slag. ”Intra” har tyngden som jeg så sårt savnet på de forrige fullengderen, de gitarbaserte låtene jeg har higet etter og på toppen av det hele har bandet fremdeles beholdt de småpsykotiske arrangementene de har utmerket seg så mesterlig på både når det gjelder debuten og "Escape". Kan det bli bedre?


Til å begynne med fant jeg rett og slett ikke magien i ”Intra”, og det måtte mange gjennomhøringer til før jeg følte at den åpnet seg skikkelig. Lydbildet innholder mange detaljrike lag, og det er nærmest umulig å oppdage dem alle etter kun et par gjennomlyttinger. Ett hett tips i denne sammenhengen er hodetelefoner.

Bandet har kalt sin egen musikk schizofren metal, noe som slett ikke er en dum beskrivelse. Smektende kvinnevokal og knallharde riff som smelter sammen titt og ofte er et eksempel på hvordan Ram-Zet blander myke og harde elementer på en svært tilfredsstillende måte. Både grim vokal, kvinnevokal, gitarsoloer, fele og monumentale riff finner plass i en kraftfull produksjon med herlig fremtredende basslyd.

”The Final Thrill” sparer ikke på kruttet. Riffet som får æren av å sparke i gang ”Intra” trekker til seg oppmerksomhet med det samme, og åpner deretter for Ramseths litt spesielle ekstremvokal i et vuggende og suggerende bassparti. Sfinx beviser snart at hun er en svært habil vokalist, og synger i det hele tatt mye mer på ”Intra” enn hun har gjort tidligere uten at det oppleves som noe negativt.

"Ballet" minner det innledende samspillet mellom gitar og fele litt om Àsmegins bravader, men det tar ikke lang tid før den utvikler seg til å bli noe helt annet, med innslag av spaca synth, hvesende vokal, fete riff og en Sfinx som lyder nærmest psykotisk ut i sin intensitet. "Born" er et av de absolutte høydepunktene, om ikke den sterkeste låta på hele albumet. Dette låter uimotståelig tight med en suveren sammenfletting av partier, fengende riff og nok av øyeblikk man vanskelig kan unngå å få grøsninger av.

Det skal bli interessant å se om Ram-Zet klarer å toppe den tekniske og sofistikerte ”Intra” på sin neste skive. Tatt dette høye nivået i betraktning, kan bandet få en vanskelig jobb der. Jeg venter i spenning.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ram-Zet: Schizofren hybridmetal

(15.06.05) Et samlet pressekorps er enige: Ram-Zet har med ”Intra” gitt ut sin desidert sterkeste utgivelse så langt. Dette norske bandet har helt fra sin debut ”Pure Therapy” skilt seg ut fra mengden med sin ”schizofrene” og spesielle form for metal iblandet elektroniske elementer. På ”Intra” låter Ram-Zet tyngre enn noen gang, uten at bandet har mistet det minste av kompleksiteten og kontrastbruken som nærmest har blitt et varemerke. Tiden var moden for å slå på tråden til Ram-Zets hovedrolleinnehaver Henning Ramseth.


Våre anmelderes 10 på Topp 2025

(31.12.25) PULS-toppen 2025? Selvfølgelig har vi ikke greid å samle oss. Men vi finner faktisk to album på to forskjellige lister - Alan Sparhawks "Alan Sparhawk with Trampled by Turtles" og Seigmens "Dissonans".


Rund gjerne året av med Richard Ashcroft

(30.12.25) En av indie-popens store melankolikere, ikke minst en melodisnekker av rang. I forkant av jula slenger Richard Ashcroft et riktig så kosete album inn under treet.


Resjemheia - ikke akkurat felegnikk

(30.12.25) Jeg kommer garantert til å si til noen av de må lytte til Hesjemreia. Til både band og de det måtte gjelde, beklager jeg på forhånd. Dette går heller under «kjært barn har mange navn» enn at jeg ikke liker Resjemheia.


Men hvor slitesterk er «Lux»?

(28.12.25) Du finner «Lux» på x antall anmelderes topp-album fra 2025. Det er litt sånn: «Liker du ikke «Lux» så er det noe du ikke skjønner, vennen min.» Men kommer vi til å huske, enn si spille, «Lux» om 10 år, eller til neste år?


For ei dame, Mavis Staples

(27.12.25) Det begynner å bli litt kjedelig å melde at det går an å levere i en alder av … Mavis Staples er 86, og synger stadig vekk med en innlevelse av en annen verden.


En kveld i Seigmens tempel

(20.12.25) Årets konsertopplevelse? Ingen tvil. Årtusenets konsertopplevelse? Absolutt blant dem. Sorry til dem som ikke kom seg hit. Dere gikk glipp av noe gigantisk fantastisk intimt.