Tøffe Texas

For de som har hørt den svenske bandlederen, saksofonisten og klarinettisten Per "Texas" Joahnsson de siste åra, kommer det ikke som noen overraskelse at han står for noe av det mest spennende innen nordisk moderne jazz om dagen.
På hans favorittklubb overbeviste han et ungdommelig og begeistra publikum om at relativt straight, akustisk jazz så absolutt har framtida for seg.


Per "Texas" Johansson / /


Med seg hadde han bandet som med CD-en "Alla Mina Kompisar" vant Grammy i Sverige i fjor. Det betyr Dan Berglund på bass, Fredrik Ljungkvist på alle slags saksofoner, Mikel Ulfberg på trommer samt Johan Lindström på pedal steel guitar på noen av låtene.

Repertoaret på settet vi fikk med oss var i stor grad henta fra skiva, og med det arsenalet av blåseinstrumenter de to frontfigurene trakterte, blei det forskjellige stemninger og sound hele veien. Lindströms steel guitar kan man også trygt si førte til et helt annet lydbilde enn det man vanligvis hører i en jazzsammenheng.

Spennet i låtene sørget for at vi fikk alt fra de vareste ballader til de heftigste groover, med bl.a. to barytonsaxer i fri flyt og hele tiden sørget de fem for å tøye grensene med store doser energi.

Et homogent og godt samspilt band, og Per "Texas" Johansson bekrefta at han er på vei mot en helt eget musikalsk verden.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vellykket oppfølger fra jazz-trioen Rymden

(18.09.20) Rymden er nå klare med sitt andre album. I likhet med fjorårets «Reflections and Odysseys», er årets «Space Sailors» også en dobbel-LP. Begge fremstår som utsøkte på sin rikdom av detaljer. Men der forgjengeren gikk på oppdagelsesferd, byr den nye platen på selve skattkisten.


Om å ta'n helt ned - pianolyrikk

(28.01.00) Mer helstøpt jazzpiano-trio tror jeg ikke jeg har hørt siden jeg opplevde Bill Evans for rundt 20 år siden. I mellomtida har jeg også hørt Keith Jarretts trio ved et par anledninger, hvilket skulle si det meste om hvor Esbjörn Svensson og hans våpendragere Dan Berglund på bass og Magnus Öström på trommer befinner seg.


Ujevnt denne gang, Viagra Boys

(14.12.25) Viagra Boys er fortsatt noe av det heteste du kan se på skandinaviske konsertscener. Søndag 7. desember gjorde de Sentrum Scene i Oslo til sin personlige lekegrind. Deres rene galskap, satire, fengende riff og lekne tilnærming gjør dem til et spektakulært skue som folk reiser langt for å se - og de innfrir alltid på et vis.


Hilma Nikolaisens jul

(10.12.25) Det peises på med kubjeller og klokkeklang og alt annet som hører jula til. Men dette er ingen vanlig juleplate.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!