Kreator: Enemy Of God

Mille Petrozza og hans Kreator er forlengst legendariske, og det største thrashbandet som har kommet ut av Europa. "Enemy Of God" er bandets ellevte studioalbum og etter kanonplaten "Violent Revolution" for tre år siden skuffer så absolutt ikke Kreator med "Enemy Of God".


Det er brutalt, fort, perfeksjonistisk og uhyre sofistiskert. Der andre tyske thrashband som Destruction og Sodom kan betraktes som rølpeband er Kreator definitivt ikke i den klassen i det hele tatt. Kreator er i sin egen, og det har de alltid vært.

Det er vel også grunnen til at Kreator alltid har eksistert, og ikke gjort comeback nå som alle andre metalband har gjort det. Og selv om det kun er Mille Petrozza som går igjen i alle Kreator-konstellasjoner, er det jo ganske enkelt fordi det er hans band og at det har han som er Kreator.

Tittelsporet åpner "Enemy Of God" og den kjører selvfølgelig over deg som et velorganisert luftangrep. Det er tørt, sylskarpt og herlig komprimert fra de fire høyt kompetente bandmedlemmene, og låtene "Impossible Brutality", "Suicide Terrorist" og "Murder Fantasies" er kroneksempler på hvordan ordentlig thrashmetall skal gjøres i 2004.

På hjemmesiden deres skryter trommeslager Jürgen Reil av hans inspirasjon Neil Peart fra Rush og på solopartiet i "World Anarchy" har han lånt "YYZ"-figuren og lagt til et basstrommekjør av en annen verden. Storveis.

Enemy Of God er 12 låter lang, og det er full rulle på et høyt nivå hele veien, både når det kommer til musikalske prestasjoner, låter, riff, produksjon og i det hele tatt... Kanskje en av neste års store metallplater i og med at det står "Release January 17" på mesterverket. Ikke bruk opp alle penga på øl i romjula med andre ord. Spar de heller til Enemy Of God med påfølgende konsertbillett til Betong fredag 4. mars.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Inferno - endelig tilbake!

(19.04.22) Ventetiden er over. Hele to år er gått siden forrige Inferno på Rockefeller. Festivalen har vært dypt savnet. Forståelig, da dette er så uendelig mye mer enn en musikkfestival av det beinharde slaget. Over alt hvor en ferdes i Rockefellers korridorer, hører en «alle verdens språk». Folk samles, prater, utveksler siden-sist-prat, klemmer, drikker øl - men for all del, musikken er pri én. Vi i PULS fikk med oss siste dag av denne 4-dagers festivalen. 5 band fikk vi sett totalt, og hvis dette var representativt for resten av festivalen, har nivået vært skyhøyt i år!


Litt frost fra Sveits ble blåst bort av kreative tyske klasebomber

(03.04.07) (Oslo/PULS): Det spørs om ikke du iløpet av denne uka må ta deg en tur i kirken, og i ren takknemlighet takke fyren på korset for at Norge nå opplever den tyngste metaluka i historien. I Oslo står bandene utålmodige i kø for å spille sitt sett med låter til metalfans i alle aldre, og det må være lov til å si at det ble en riktig pang-start på feiringen av Jesu død da selveste Celtic Frost og Kreator sto på scenen på Betong lørdag kveld.


Sombr - indie-pop/rock-stjerne?

(11.11.25) Han headliner fredagen på Øya neste år. Hvor god er Sombr?


Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.


Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.


Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.


Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.


Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.