Brian Wilson: Smile
Fansen har venta i en mannsalder på dette sagnomsuste produktet. Har de voldsomme forventningene noen rot i den virkeligheten som i all vesentlighet fant sted i et platestudio tidlig i det herrens år 1967? Som man vil forstå; her er det på sin plass med litt historie.
Det er enda seks år igjen til Pink Floyd setter uoffisiell verdensrekord i studiotimer for å komme opp med "Dark Side Of The Moon". Året før har The Beach Boys, bandet til Wilson, levert legendariske "Pet Sounds"; albumet som i ettertid har kommet til å definere et Beach Boys på høyden av seg sjøl - men som i sin samtid var det første Beach Boys-albumet som ikke solgte til gull i Statene!
Mot slutten av mai 1967 har Brian Wilson gjennomført ikke mindre enn 85 studiosessions. Men så legger han "Smile" på is. Historia vil ha det til at han får kalde føtter i et avgjørende møte med The Beatles, som 1. juni samme år slipper "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band".
Ikke merkelig, egentlig - for hadde han ikke nettopp hørt det beste pop/rock-albumet som til nå hadde sett dagens lys? Jo, det hadde han - og vi kan like gjerne gjøre unna akkurat den rangeringa med en gang:
"Smile" når på ingen måte opp. Likevel ville plata vært med i et Topp 10-heat over album anno 1967 - hvilket vel forteller aller mest om hvilken genistrek "Sgt. Pepper" er.
"Smile" er en ambisiøs sangsyklus. Om du oppfatter den som ett enhetlig verk eller en tredelt affære går strengt tatt ut på ett; alt henger likevel sammen med alt, som doktor Gro sa.
Det hele åpner med nydelig guttesang a capella, altså uten komp av noe slag. Tenker du tilbake på "Because" med The Beatles, er du på rett spor. The Beach Boys kunne dette med å kore!
De neste tre kvarterene er så mangfoldige at de vanskelig lar seg beskrive. Et utall melodiske elementer flettes i hverandre, ofte flere på en gang, og instrumentbruken er like rik. Altså ikke helt ulikt "Sgt. Pepper"? Nei, ikke ulikt. Ikke ulikt i det hele tatt.
Derav, vil jeg tippe, Wilsons frykt og plutselige kreative sperre. For det er ingen tvil om at dette albumet, av all verdens anmeldere, ville blitt målt opp mot, nettopp - "Sgt. Pepper". Og der ville Wilson altså ha tapt. Ja, mange anmeldere ville - helt uberettiga, selvfølgelig - ganske sikkert kommet til å beskrive albumet som en dårlig Beatles-kopi.
Og var det noe Brian Wilson for all del ville unngå, så var det å bli beskyldt for å stå i gjeld til Paul McCartney og John Lennon!
Som taktiker viser han seg for øvrig som en rev, når han likevel på sett og vis evner å komme The Fab Four i forkjøpet. Mot slutten av "Pet Sounds"-innspillingene bestemmer Wilson seg for å løfte den virkelige juvelen ut av albumet.
Han trenger mer tid for å gjøre ferdig "Good Vibrations" - singelen som skal vise seg å sende The Beach Boys til topps i New Musical Express' leseravstemning - foran The Beatles!
I oktober 1966 er det klart for den kanskje aller beste pop-singelen som er sluppet. "Good Vibrations" har alt. Det vokale er fantastisk, produksjonen av en annen verden, det harmoniske tvers gjennom genialt.
Den ligger helt til slutt på "Smile", og det er vel unødvendig å si at den er albumets kvalitetstopp. Men her fins mye mer; innimellom serveres pop-øyeblikk som er overveldende. Hør hva som skjer i "Song For Children" og "Surf's Up", og du skjønner at det er vanskelig å tenke seg band som Queen og Supertramp uten at Brian Wilson hadde brøyta vei som låtskriver og arrangør.
Men som helhet? Er verket alt for fragmentert. Idéene er så mange at de ofte slår hverandre i hjel - hvilket resulterer i at du som lytter blir sittende igjen med inntrykk av å ha hørt deler av sanger, ikke fullførte låter.
Kvalitetsmessig er "Smile" likevel mer enn godt nok til at det forsvarer investering. Som pophistorisk dokument er det naturligvis fullstendig uvurderlig.
Del på Facebook | Del på Bluesky